Duften av gress om kvelden

25. januar, 2008

O, the noice

Filed under: Sanselige skriblerier — Mimosa @ 6:16 pm

Det er lyd overalt. Vaskemaskinen høres ut som et fly som forlater rullebanen. Varmepumpas såkalt miljøvennlige susing minner mest om et militærhelikopter på tokt. Luftavfuktertingen i hjørnet hoster og rister og durer. To unger herjer høylydt med innholdet fra utkledningskista på barnerommet. Kommersielle liksom-pirater brøler fryktinngytende fra høyttalerne.

Og midt i alt dette sitter jeg. Jeg hører kun mine egne hjerteslag. De har en spesiell takt, en spesiell tone. I brystet mitt hamrer nemlig navnet ditt om igjen og om igjen – og om en halvtime er du her.

fire_heart_fdogk45100207110607.jpg

Der ute

Filed under: Selvopplevde spor — Mimosa @ 8:56 am

Jeg husker ikke helt hvor gammel jeg var da jeg skjønte at jeg var annerledes. Jeg kan ha vært åtte. Det spiller i grunnen liten rolle, for jeg husker veldig godt hvordan jeg skjønte det. Og det er det jeg vil fortelle om nå.

Da Mimosa var liten, bodde hun i blokk. I blokk var det godt å bo. Det var venner og voksne på alle kanter.

Nede bodde Karen, hun kunne man se barne-tv hos. Ja, for man hadde jo ikke tv selv, man var jo tross alt datter av pedagogisk korrekt lærermor. Karen ble slått med belte på rumpa om hun ikke hørte etter. Det var eksotisk og skummelt. Dessuten visste Karen mye om sex og snakket ofte om at hun skulle ligge med Luke. Husker dere Luke? Fra den western-serien som gikk på tv rundt 1980? 

Over oss bodde Edit. Hun var litt sheriff og var gammel allerede som førtiåring. Hun hadde skrukker i ansiktet og ruller i håret og var alltid hjemme om man hadde glemt nøkkelen eller om man bare lurte på hvem han fyren som hadde bråkt i oppgangen var. Edit hadde alltid oversikt. 

I fjerde etasje bodde de med hundene. Man ante ikke hva de het, for de hadde ikke navnet sitt hverken på postkassa eller på døra, men de hadde de to skjønneste, mykeste hundene – med blå tunger. Man kunne ringe på døra, høre små snøft fra hunder som ikke gadd bjeffe, så tok det en halv evighet før noen åpnet og det veltet ut en underlig lukt i oppgangen. I ventetiden raste hjertet avgårde som et høyhastighetstog, uvisst av hvilken årsak, for det skjedde aldri noe skummelt når døren åpnet seg. Det stakk bare et bustete hode ut, og før man fikk svelget turbohjertet ned fra halsen og formulert noe som helst, spurte de om man ville gå tur med hundene. Og det var jo det man ville.

Å gå tur med hundene innebar å bli dratt etter to gale, halsende blå tunger. Henge på, holde fast, le og rope litt, småløpe og hale og dra. Belønningen kom nemlig når runden var ferdig. Mot slutten av turen roet de seg alltid, disse blåtungede, og da kunne man falle ned på kne og motta kjærlighet. Pels mellom fingrene, pels i ansiktet, pels som luktet frisk luft. Lykkelige hundekropper som gnudde seg mot en sammenkrøket barneutgave av Mimosa.

 Jeg hvilte ofte panna langt inne i hundepelsen.
Det var varmt, levende, inkluderende.

Men det jeg skal snakke om, det jeg egentlig snakker om, det er å hvile panna mot vindusruta. Å bo i blokk, å høre lydene fra alle kanter; susing i rør, sus i vifta, små dunk i gulvet, ekko i oppgangen. Å bo rett over veien fra fotballbana, å se alle de andre ungene, viltre hyl, aggressive utbrudd, varme vennskap, fotball på gress og fotball på høstslaps og fotball på vintersnø. Å leve midt i verden, midt i livet, men likevel velge å stå utenfor. Med panna mot vindusruta.

Det var kaldt. Glasset var kaldt, hjertet var kaldt. Og brått visste man at dersom man døde akkurat nå, så betydde det ingenting. For verden ville gått videre. Edit ville trampet av gårde med treskotøfler, Karen ville onanert under dyna mens hun tenkte på Luke, Heidi og de andre ville øvd på straffespark helt til det ble så mørkt at de ikke så ballen lenger. Verden dreier seg ikke om meg, jeg har ingen plass i verden. Uten meg blir det bare luft der jeg har vært og alt annet går videre.

Der sto altså barndommens Mimosa og tenkte: Jeg er ikke en del av verden. Jeg er utenfor.

Litt senere fortalte jeg min beste venninne om dette, lot som om jeg trodde at alle hadde det slik, måtte sjekke om det kan hende var nettopp slik. Håpefullt og litt lattermildt bagatelliserte jeg følelsen, men fortalte modig om utenfor. Hun fniste og kalte meg gæren og fortsatte opptaket fra 10 i skuddet.

Jeg er ikke en del av verden. Jeg er utenfor.

Nå er jeg blitt voksen nok til å legge til: – Heldigvis.

24. januar, 2008

På en øde øy

Filed under: Suveren selvironi — Mimosa @ 7:53 pm

bc110.jpgbc110.jpgbc110.jpg 

På facebook (jada, jada, jeg vet!) fikk jeg nettopp en invitasjon (jada, sa jeg!) til å installere en applikasjon. Den handlet om å være på en øde øy. Om hvem man ville vært der sammen med. Det var søsteren min som på denne upersonlige måten fortalte meg at hun hadde kommet til  å velge meg til å være med på den øde øya, og det var vel den eneste grunnen til at fingeren denne gang ikke gikk direkte til ignore-knappen.

Jeg er av den lettlurte typen. For selvsagt kan man velge ubegrenset antall personer man kunne tenke seg å være på den øde øya sammen med, og aller helst bør man velge minst tjue. Jeg scanner gjennom vennelista mi (har man virkelig 180 venner, kan man spørre seg?) og markerer noen ytterst få. Svært, svært få av de jeg kaller venner kan jeg strengt tatt tenke meg å tilbringe mer enn et døgn på en øde øy sammen med.

Jeg er enten en særing eller så har jeg feil venner.

Jeg ville helst vært der alene, jeg. Bare meg og øya. Sol og hav og meg selv og tankene mine. Da kunne jeg gaulet og prompet og ult mot månen. Bare meg.

Hvem ville du vært på en øde øy med?

På egne ben

Filed under: Selvopplevde spor — Mimosa @ 6:35 pm

Nå skal jeg stå på egne ben. Dette kan virke paradoksalt på enkelte, tatt i betraktning at jeg for mindre enn to måneder siden lå som en klynkende klut med forstuede ankler og forstrukkede leddbånd, fullstendig ute av stand til å stå hverken på egne eller andres undersåtter. Men tiden er altså inne. Jeg tar av meg både sko og sokker og lukker øynene. Midt under fotsålen hever huden seg fra det kjølige gulvet, men jeg står likevel støtt. Hælen er godt plantet i parketten, og selv om følsomheten er noe nedsatt (fotpleieren har visst ikke vært hyppig besøkt i det siste) kan jeg tydelig kjenne at jeg står. Støtt. Jeg løfter tærne litt fra underlaget, strekker og løfter dem før jeg lar hver liten tåpute kysse gulvet forsiktig. Det kiler nesten. Jeg svaier litt, men smiler svakt siden jeg vet at det ikke er fare for å falle. Ikke nå.

Jeg har nemlig øvd. Trent. Jeg står på én fot når jeg pusser tennene, jeg. Det høres kanskje latterlig ut, men har du prøvd? Dagens utfordring, altså. Jeg har også en slags storkliknende positur når jeg vasker håret. Alt dette er med på å styrke balansen min. Den har aldri vært så god, balansen. Jeg har kontakt med underlaget, korrigerer alle bevegelser umiddelbart og føler meg i vater.

Pusten hjelper. Å puste med magen, det har vi vel alle hørt om. Endelig tør jeg å slippe den ut. Magen, altså. Den er ikke så mye mindre enn tidligere, men likevel føles den ufattelig mye lettere. Så slipper jeg den ut, da, og super inn luft. Oksygen. Det risler nedover innsiden av kroppen og blir til en lett og lys følelse rundt navleregionen. Jeg puster med magen.

Jada, jeg høres helt koko og alternativ ut. Men det er sant, altså. Jeg står støtt på egne ben, jeg føler meg balansert og jeg puster med magen. Nå er jeg klar for resten av livet. Det føles litt som om det er dette jeg har trent til i de siste årene, og at jeg nå står rett utenfor stadion og hører mumlingen og jubelen der inne. Jeg er så forventningsfull at det sitrer i meg når jeg tenker på det. Jeg har ligget i hardtrening og nå braker det løs.

Medaljen har jeg allerede fått, dog. Uavhengig av hvordan dette går, så har jeg fått medalje som er bare min. Den skinner og lyser sånn når jeg lukker øynene om kvelden at jeg knapt får sove.

Modige Mimosas medalje.

23. januar, 2008

Når alle lamper lyser tomt

Filed under: Trening — Mimosa @ 1:41 am

Først var det bare et irriterende oransje skjær i høstmørket. Litt utenfor synsvinkelen, smått oppmerksomhetstiltrekkende uten å skrike eller rope. Det er tomt, lyste det. Fyll på mer, nå. Makan til mas.

Man klarer seg jo uten vindusspylervæske. Som så mye annet. Man klarer seg uten. Det er bare et behagelig luksustillegg, ikke en livsnødvendighet. Så man klarer seg. Man tenker sjelden over at noe mangler, faktisk, for litt ullent syn på livet kan være greit å ha. Det er bare det svake oransje blaffet i kveldsmørket som fortsatt fungerer som en slags påminnelse. Litt irriterende, det der. Dét og at et par grå katter måtte bøte med livet underveis, men pyttsann, verden er da vel full av slike? Man kan ikke svinge utenom alt, heller.

Så lyste den neste. Omtrent samtidig som frosten begynte å bite i kinnene, fant altså neste lampe det for godt å lyse. Oransje den også. Den var frustrerende riktig plassert, rett nedenfor nesa, helt umulig å ignorere. Det er jo nesten trafikkfarlig, tar du deg i å tenke, å ha slike varsellamper i biler. De burde da virkelig la folk konsentrere seg om det som skjer rundt bilen i stedet for å bli blendet av oransje? Man hiver etter pusten, bruker bensindampen for alt den er verdt, oppdager at man faktisk kommer seg fram helt uten drivstoff. Sakte, men dog. Dette skulle folk ha visst! Det hoster og hopper og harker, men det går. Bit tenna sammen, så går det. Ikke tenk. Ikke stopp. Bare fortsett.

Nå hiver jeg etter pusten og flerrer lommeboka åpen med den ene hånda. Ikke en eneste mynt. Ikke knitrende sedler.  Tiden er visst kommet for å finne på noe. Det lyser nemlig rødt også nå. Fare. Stopp. Nå. Jeg har ikke ork! Jeg har ikke overskudd! At folk kan be meg om sånt, jeg har da mer enn nok med å holde denne kjerra i gang? Dessuten har jeg ikke midlene til å gjøre noe med dem, alle disse varsellampene, så jeg det beste for alle parter er at jeg bare fortsetter. Det knirker, det knaker, innimellom uler det, men jeg har ikke tid, sier jeg jo, jeg kan ikke stoppe.

Jeg klikker på fjernlyset, tramper gasspedalen i gulvet og durer inn i nattemørket. Og alle lamper lyser tomt.

Eat shit, Arnold

Filed under: Sanselige skriblerier — Mimosa @ 1:04 am

.. og ut av skyggene kommer hun, litt lettere til beins, litt lengre hår, øynene litt mer åpne, smilet litt mer ærlig. Hun slenger føttene opp på bordet, nikker gjenkjennende og bestemmer seg for å bli en stund.

I’m back.

Det er MIN replikk nå.

5. september, 2007

Det nærmer seg

Filed under: Suveren selvironi — Mimosa @ 11:41 pm

Det nærmer seg jul. Joda, hør nå. Det nærmer seg faktisk jul. Jeg har planlagt hvem som skal være julenisse hos oss, jeg har tenkt på hvilket tre vi kan ha utelys i og jeg tror til og med at jeg innerst inne har valgt julekjole til jentungen.

Grisene fetes opp til jul. For at de skal få et kort og lykkelig liv, som ender i fordervelse og stekeovn.

Jeg skal gjøre det motsatte. Jeg skal slankes. Jeg skal jules opp, psykes ned, piskes, belønnes og ganske sikkert oppleve fjorten knalltøffe uker. Jeg vil nemlig ha et langt og lykkelig liv. Det skal ende i en lenestol, en god og slitt lenestol med Sudoku på den ene siden, tre halvleste bøker på den andre og en god jazzplate sigende gjennom luften. Ønsk meg lykke til.

Hvordan lukter høsten?

Filed under: Sanselige skriblerier — Mimosa @ 11:05 pm

Myagi spør i en kommentar om det ikke lukter gress om kvelden lenger, og hentyder ganske brennsikkert til stillheten på bloggen her de siste ukene.

.

Det lukter ikke gress lenger.
Vet dere hva det lukter?
Det lukter høst.

.

Jeg har ingen annen forklaring. Når jeg står på terassen om kvelden og titter opp på lette skyer som svisjer forbi månen på den helsvarte himmelen, da tar jeg dype magadrag av kveldslufta – som ikke lenger lukter gress.

.

Den lukter slåball. Slåball helt til man ikke ser ballen lenger og så noen minutter til med lattermild flauhet bare for å få være i nærheten av han alle forguder litt til.

Det lukter teaterøvelse. Hjem fra teaterøvelse med gråt og glis i stemmen, først en hel flokk, deretter færre og færre til man blir stående under et gatelys med akkurat den ene.

Det lukter fuktig ullgenser. Hvit ullgenser med fletter som man borer nesen mot mens man ønsker at kvelden aldri tar slutt.

Det lukter regn og vedfyring og kjølig forventning, det lukter to blå uventede streker og ukonsentrerte uker, det lukter kakao og pledd og hyttetur på fjellet.

.

For meg er det høsten som er starten på det nye året. Sånn var det da jeg gikk på skolen, og sånn føler jeg det fortsatt. Jeg står på startstreken. Det er nesten som idrettsdag. Jeg avskyr konseptet, men klarer ikke la være å bli bitt av konkurranseinstinktet likevel. Hver eneste høst. Jeg nyter, drømmer, planlegger. Det lukter kan hende ikke gress lenger, men jeg er i gang. Nå er jeg i gang.

.

Hva lukter din høst?

4. august, 2007

Kongene blant oss

Filed under: Selvopplevde spor — Mimosa @ 1:54 pm

Jeg har lovet å skrive et innlegg om Konger. Kongene blant oss. De som får oss andre til å virke som små fireåringer, de som eier sin egen lille verden, de som står urokkelig på egne bein.

– Men det er vanskelig. De lar seg liksom ikke fange med ord, Kongene. De er uangripelige og tilsynelatende usårbare. Så til alle dere Konger der ute: Jeg lover at jeg skal prøve igjen. I mellomtiden får dere vise meg at jeg har rett. At jeg har bittelittegranne rett når jeg innerst inne tror at til og med Konger kan være redde, små kaniner. Når mørket har falt, hoffet har forlatt rommet og lyden av egne trinn virker som noe fremmed – da tror jeg at til og med Konger kan befinne seg skjelvende i et hjørne av seg selv.
Tar jeg feil?

26. juli, 2007

Å eldes

Filed under: Suveren selvironi — Mimosa @ 10:08 pm

Det er mange som snakker om å eldes med stil. Jeg er ikke så opptatt av stil, jeg. Jeg er mer opptatt av at jeg eldes.

Nå for tiden er jeg spesielt opptatt av det fordi det nærmer seg. Hvert år på denne tiden blir jeg yr og forventningsfull, jeg planlegger kakepynt og kikker på vakre blomster i butikkene og skriver ønskelister. Sånn har jeg vært siden jeg var åtte, tror jeg. I år blir jeg ikke åtte. Jeg blir et helt meningsløst, tilfeldig tall som av en eller annen grunn får meg til å tenke at jeg er gammel.Voksen. Gammel. Moden. Nærmere førti enn ungdom. Ingen vei tilbake. Blindvei.

Jeg har aldri levd med stil, så hvorfor skulle jeg eldes med stil? Jeg snubler meg gjennom livet, jeg, alltid noen minutter for sent ute, alltid med svetten silende, alltid med litt for høy latter, litt for voldsomme fakter, litt for lite viljestyrke og alt for mange følelser. Jeg er jo fortsatt meg, selv om en bursdag til passeres. Det er bare noe med denne bursdagen som gjør meg … uvel.

23280834.jpg

Inni meg er jeg jo fortsatt åtte. Inni meg er jeg åtte år, jeg sparer til fletter og skriver lister som denne:

  • Skjokoladekake med dobbel oppskrift fyll. Husk sølvkuler til pynt!
  • Bare jenter tillatt
  • Ønsker meg: Radiostyrt bil, dagbok med liten hengelås, kasettspiller
  • Husk å blås opp bare de røde og rosa ballongene. Henge i taklampa.
  • Stryke skjørtet og føne håret bakover i en bulk ved ørene (sånn som Kristin)
« Newer PostsOlder Posts »

Blogg på WordPress.com.