Duften av gress om kvelden

31. januar, 2008

Ingen kommentar

Filed under: Trening — Mimosa @ 10:46 pm

Jeg vil leve kommentarløst.
Dette er en test.

PS: Dette betyr altså bare at jeg for tiden har fjernet muligheten for å legge igjen kommentarer på denne bloggen. Jeg setter akkurat like stor pris på at dere leser likevel. Og skrive, det skal jeg. Jeg må bare venne meg til å skrive uten disse konstante tilbakemeldingene. Jeg ligger i hardtrening.

23. januar, 2008

Når alle lamper lyser tomt

Filed under: Trening — Mimosa @ 1:41 am

Først var det bare et irriterende oransje skjær i høstmørket. Litt utenfor synsvinkelen, smått oppmerksomhetstiltrekkende uten å skrike eller rope. Det er tomt, lyste det. Fyll på mer, nå. Makan til mas.

Man klarer seg jo uten vindusspylervæske. Som så mye annet. Man klarer seg uten. Det er bare et behagelig luksustillegg, ikke en livsnødvendighet. Så man klarer seg. Man tenker sjelden over at noe mangler, faktisk, for litt ullent syn på livet kan være greit å ha. Det er bare det svake oransje blaffet i kveldsmørket som fortsatt fungerer som en slags påminnelse. Litt irriterende, det der. Dét og at et par grå katter måtte bøte med livet underveis, men pyttsann, verden er da vel full av slike? Man kan ikke svinge utenom alt, heller.

Så lyste den neste. Omtrent samtidig som frosten begynte å bite i kinnene, fant altså neste lampe det for godt å lyse. Oransje den også. Den var frustrerende riktig plassert, rett nedenfor nesa, helt umulig å ignorere. Det er jo nesten trafikkfarlig, tar du deg i å tenke, å ha slike varsellamper i biler. De burde da virkelig la folk konsentrere seg om det som skjer rundt bilen i stedet for å bli blendet av oransje? Man hiver etter pusten, bruker bensindampen for alt den er verdt, oppdager at man faktisk kommer seg fram helt uten drivstoff. Sakte, men dog. Dette skulle folk ha visst! Det hoster og hopper og harker, men det går. Bit tenna sammen, så går det. Ikke tenk. Ikke stopp. Bare fortsett.

Nå hiver jeg etter pusten og flerrer lommeboka åpen med den ene hånda. Ikke en eneste mynt. Ikke knitrende sedler.  Tiden er visst kommet for å finne på noe. Det lyser nemlig rødt også nå. Fare. Stopp. Nå. Jeg har ikke ork! Jeg har ikke overskudd! At folk kan be meg om sånt, jeg har da mer enn nok med å holde denne kjerra i gang? Dessuten har jeg ikke midlene til å gjøre noe med dem, alle disse varsellampene, så jeg det beste for alle parter er at jeg bare fortsetter. Det knirker, det knaker, innimellom uler det, men jeg har ikke tid, sier jeg jo, jeg kan ikke stoppe.

Jeg klikker på fjernlyset, tramper gasspedalen i gulvet og durer inn i nattemørket. Og alle lamper lyser tomt.

Blogg på WordPress.com.