Fortapt, fordømt, forelsket

Nå er de her.

Jeg var ute i helt andre ærend. Småstressa, mentalt fokusert, ikke tilsnakkendes. Likevel hørte jeg dem rope. Så gjenskinnet av dem gjennom vinduer, mellom ettermiddagskunder, over kjøpesentergulv. Lilla og gule, forræderiske og høylydte. Sjokoladeegg i kartong.

Det er lenge til påske. Det er mange kalorier i ett jævla egg. Tohundre, for å være nøyaktig. Det er helt usannsynlig at jeg klarer å holde meg unna. Det er også helt latterlig å tro at jeg klarer å dele en kartong med noen – noen gang. Fire egg er akkurat passe. Det første er pur gjensynsglede. Det andre er nytelse. Det tredje er litt stahet. Deretter kommer en pause før man triumferende har plass til det siste.

Nå er de her. Jeg er fortapt, fordømt og forelsket. For faen.

Den naturligste ting i verden, del II

Jeg har skrevet om fødsler. Om hvordan kroppen og hodet og sjelen min lar seg rive med av at noen blir født – dette helt naturlige, hverdagslige, store og ufattelige.

Nå skulle jeg skrive om døden. Om alt den gjør med meg, døden, når den tramper gjennom nysnøen med store, svarte støvler. Om hvordan den river i strengen som går gjennom hjertet og magen, om hvordan den ikke viser nåde, ikke rettferdighet, om hvordan den slår ned som lyn midt i lørdagen eller søndagen eller hvilken som helst annen dag.

Men jeg klarer ikke.

Alt jeg klarer, er å gråte store, sakte tårer som smaker salt mens jeg hører hvordan verden går videre der ute. Barnelatter, rusende biler, joviale naboer som roper over snøtunge busker. De aner ikke at nettopp i dag må en mamma forklare storebror at lillebror ikke kunne leve. De aner ikke at nettopp i dag skal en pappa hyle i sinne når mørket kommer. De aner ikke at nettopp i dag var det du som tapte kampen.

Og døden, den tramper ufortrødent videre med snø til frakkekanten.

Måtte bare våren komme snart.

Himmelsk korrekturlakk

Vi visste ikke helt hvor vi skulle, vi visste bare at vi ville vekk. Vekk fra det grå, litt tunge, slitsomme. Vekk fra rutinene, vekk fra alle menneskene, vekk fra oss selv, kanskje? Vi satte oss i bilen uten forventninger om hva vi skulle komme til. Det var mer viktig å reise fra. Ull under og ull over, votter og lue og et litt innbitt drag rundt munnen. Ut på tur, jada. Men sur.

På glatt føre styrte du bilen sikkert og bestemt. Svingete og bratt, stadig oppover. Inn i selve skylaget, inn i bomullen, omgitt av grått. Jeg fikk en ufattelig trang til å gå ut av bilen og forsøke å ta på dette ulne, rare, men har dessverre blitt voksen nok til å vite at det ikke kan kjennes. Ikke smakes. Ikke tas på.

 Og plutselig var vi gjennom. Over. Tusen skarpe solstråler traff meg på én gang, bomullen lå som et teppe under oss og vi hadde ankommet en helt ny verden. Hvem ante..?

Som i svime slamret vi igjen bildørene bak oss og tok beina fatt mens vi smilte overrasket og undrende til den gnistrende snøen, til den frostblåe himmelen, til hverandre. Det knitret da vi gikk og tosomheten fikk magen til å gjøre et rundkast. Jeg måtte bare le. Snart nå, snart kom latteren. Jeg så på deg med skjemt i blikket, du oppfattet stemningen og stoppet opp, klar til å besvare utfordringen. En stor, isete snøklump ble offeret. Du løftet den opp, småjogget med den, fant den bratteste bakken og kastet den utfor. Jeg hadde ufattelig lyst til å kaste meg etter, men lot bare latteren unnslippe. De trillet nedover, kast i kast, latteren min og snøklumpen din.

De sier at himmelen alltid er blå, der oppe. Nå vet jeg. Joda, det er sant. Der oppe er det alltid blått og lyst og fullt av latter. Jeg gleder meg allerede til å gå dit igjen – med deg.

En kveld på Coop på Os

Han var som tatt ut av filmen om Ronja Røverdatter. Ja, de små, frekke skrukkefyrene, vet dere, som bor under bakken og som spytter ut klagende kommentarer så snart hverdagen blir forstyrret. Det var ansiktet hans som først fanget oppmerksomheten min, men det var måten han snakket på som senere skulle vise seg å være vanskelig å glemme.

(Ja, jeg hevder hardnakket at man heter «butikkdame» når man jobber på Coop på Os. Der er det nemlig krystallglass og skismurning og en liten luke for banktjenester og man kan ta kaffe fra kanna om man legger en femmer på det røde glasset og i mellomtida lusker butikkdama rundt og priser ned varer som går ut på dato. Jeg skulle dessuten gjerne gjengitt denne samtalen på dialekt, men innehar dessverre ikke evnen. Dere får legge på litt dølasleng når dere leser.)

– Jeg skulle jo hatt noe til middag, da, man må jo ha middag, middag, ja, jadajada, middag, hva syns du jeg skal ha til middag, da, Mari?

Mari tok på seg go’smilet og pekte på kyllingfiletene i frysedisken. Hun snakket varmt om kylling i ovnen sammen med litt løk og sopp og jeg tror hun var i ferd med å nevne fløte da hun ble avbrutt av skrukkeklagestemmen.

– Kylling, det er jo ikke mat en gang, det, kan jo ikke spise kylling til middag, nei, herlighet, det skulle tatt seg ut, enten får en spise kjøtt eller så får en spise fisk. Kylling!? Nei, det liker jeg ikke. Ikke kylling. Jeg må ha noe annet!

Mari hanker seg fort inn. Jeg mistenker at hun har snakket med gubbstruten før. Kan hende er han innom hver eneste ettermiddag? Kanskje de har denne samtalen hver bidige dag? Eller er dette en forestilling han setter opp kun i dag fordi jeg, den fremmede, har kommet inn? Mari beveger blikket noen centimeter lenger bort i frysedisken og foreslår osteschnitzel, men nei. Gubben er ikke særlig fornøyd.

– Varm ost? Hånei, osten, den skal være kald, den, og allerhelst skal den være brun også, men i alle fall kald og på brødskiva. Kald ost, hører du. Herregud, varm ost, det er jo helt vanvittig. De tuller liksom med alt nå. Jeg har aldri skjønt meg på dette med ost på pizza og i maten og inn i ovnen og ost overalt. Til og med i pølsene er det ost, nå, Mari, hæ?, hva sier du om det?

Butikkdame Marit trekker riktignok pusten for å avsløre sin mening om de grusomme ostepølsene, men kunne spart seg bryderiet.

– Og denne laksen som er pakket inn i små plastlommer, hva skal det forestille, da? Det er jo umulig å se at det har vært en fisk noen gang. Ikke vet vi hvor den kommer fra, heller, laksen, den kan være fra alle steder i hele verden, fra Brasil eller Nigeria eller overalt, det er neimen ikke godt å vite. Nei, man får holde seg til mat man vet hva er. Jeg gidder i alle fall ikke å sitte om kvelden og spise mat jeg ikke vet hva er, det er jeg for gammel til.

Det siste nærmest spyttet han ut mens han la en pakke Gilde karbonader i den røde handlekurven og gliste lurt til butikkdama som nå hadde gitt opp alt håp om toveiskommunikasjon. Karbonadene fikk selskap av to flasker pils, et kneippbrød og en marsipangris til halv pris på vei til kassa. Hun som sto der og ventet på å få slå inn varene fikk også høre skrukkemannens gode argumenter for og mot (mest mot!) og var veldig flink til å late som at hun ikke allerede hadde hørt alt han hadde sagt lenger inn i butikken. Ja, for Coop på Os er en veldig åpen og sånn passe liten butikk, og fnysende mannfolk i sin beste alder snakker ikke akkurat dempet og diskrét.

Så vandret han ut. Og hjem.

Jeg betalte for sjokolademelka mi, knegget så smått til butikkdame Marit som en slags takk for forestillingen før jeg forlot lokalet. Coop på Os. Det var da et bra sted, tross alt.

Mens jeg kjørte videre i vintermørket, tenkte jeg på skrukketrollet som satt hjemme med lunken pils og oppvarmede karbonader på kneippskive. Han hyttet nok med neven til Davy Wathne på tv’n og snøftet skjellsord mot skjermens mange kriminalserier, men inne i hjertet hans tror jeg det var en varm flekk. En liten og varm flekk som ble til et smil i speilet før han gikk og la seg – fordi han hadde snakket med henne i dag. Mari butikkdame. I dag også.

Der ute

Jeg husker ikke helt hvor gammel jeg var da jeg skjønte at jeg var annerledes. Jeg kan ha vært åtte. Det spiller i grunnen liten rolle, for jeg husker veldig godt hvordan jeg skjønte det. Og det er det jeg vil fortelle om nå.

Da Mimosa var liten, bodde hun i blokk. I blokk var det godt å bo. Det var venner og voksne på alle kanter.

Nede bodde Karen, hun kunne man se barne-tv hos. Ja, for man hadde jo ikke tv selv, man var jo tross alt datter av pedagogisk korrekt lærermor. Karen ble slått med belte på rumpa om hun ikke hørte etter. Det var eksotisk og skummelt. Dessuten visste Karen mye om sex og snakket ofte om at hun skulle ligge med Luke. Husker dere Luke? Fra den western-serien som gikk på tv rundt 1980? 

Over oss bodde Edit. Hun var litt sheriff og var gammel allerede som førtiåring. Hun hadde skrukker i ansiktet og ruller i håret og var alltid hjemme om man hadde glemt nøkkelen eller om man bare lurte på hvem han fyren som hadde bråkt i oppgangen var. Edit hadde alltid oversikt. 

I fjerde etasje bodde de med hundene. Man ante ikke hva de het, for de hadde ikke navnet sitt hverken på postkassa eller på døra, men de hadde de to skjønneste, mykeste hundene – med blå tunger. Man kunne ringe på døra, høre små snøft fra hunder som ikke gadd bjeffe, så tok det en halv evighet før noen åpnet og det veltet ut en underlig lukt i oppgangen. I ventetiden raste hjertet avgårde som et høyhastighetstog, uvisst av hvilken årsak, for det skjedde aldri noe skummelt når døren åpnet seg. Det stakk bare et bustete hode ut, og før man fikk svelget turbohjertet ned fra halsen og formulert noe som helst, spurte de om man ville gå tur med hundene. Og det var jo det man ville.

Å gå tur med hundene innebar å bli dratt etter to gale, halsende blå tunger. Henge på, holde fast, le og rope litt, småløpe og hale og dra. Belønningen kom nemlig når runden var ferdig. Mot slutten av turen roet de seg alltid, disse blåtungede, og da kunne man falle ned på kne og motta kjærlighet. Pels mellom fingrene, pels i ansiktet, pels som luktet frisk luft. Lykkelige hundekropper som gnudde seg mot en sammenkrøket barneutgave av Mimosa.

 Jeg hvilte ofte panna langt inne i hundepelsen.
Det var varmt, levende, inkluderende.

Men det jeg skal snakke om, det jeg egentlig snakker om, det er å hvile panna mot vindusruta. Å bo i blokk, å høre lydene fra alle kanter; susing i rør, sus i vifta, små dunk i gulvet, ekko i oppgangen. Å bo rett over veien fra fotballbana, å se alle de andre ungene, viltre hyl, aggressive utbrudd, varme vennskap, fotball på gress og fotball på høstslaps og fotball på vintersnø. Å leve midt i verden, midt i livet, men likevel velge å stå utenfor. Med panna mot vindusruta.

Det var kaldt. Glasset var kaldt, hjertet var kaldt. Og brått visste man at dersom man døde akkurat nå, så betydde det ingenting. For verden ville gått videre. Edit ville trampet av gårde med treskotøfler, Karen ville onanert under dyna mens hun tenkte på Luke, Heidi og de andre ville øvd på straffespark helt til det ble så mørkt at de ikke så ballen lenger. Verden dreier seg ikke om meg, jeg har ingen plass i verden. Uten meg blir det bare luft der jeg har vært og alt annet går videre.

Der sto altså barndommens Mimosa og tenkte: Jeg er ikke en del av verden. Jeg er utenfor.

Litt senere fortalte jeg min beste venninne om dette, lot som om jeg trodde at alle hadde det slik, måtte sjekke om det kan hende var nettopp slik. Håpefullt og litt lattermildt bagatelliserte jeg følelsen, men fortalte modig om utenfor. Hun fniste og kalte meg gæren og fortsatte opptaket fra 10 i skuddet.

Jeg er ikke en del av verden. Jeg er utenfor.

Nå er jeg blitt voksen nok til å legge til: – Heldigvis.

På egne ben

Nå skal jeg stå på egne ben. Dette kan virke paradoksalt på enkelte, tatt i betraktning at jeg for mindre enn to måneder siden lå som en klynkende klut med forstuede ankler og forstrukkede leddbånd, fullstendig ute av stand til å stå hverken på egne eller andres undersåtter. Men tiden er altså inne. Jeg tar av meg både sko og sokker og lukker øynene. Midt under fotsålen hever huden seg fra det kjølige gulvet, men jeg står likevel støtt. Hælen er godt plantet i parketten, og selv om følsomheten er noe nedsatt (fotpleieren har visst ikke vært hyppig besøkt i det siste) kan jeg tydelig kjenne at jeg står. Støtt. Jeg løfter tærne litt fra underlaget, strekker og løfter dem før jeg lar hver liten tåpute kysse gulvet forsiktig. Det kiler nesten. Jeg svaier litt, men smiler svakt siden jeg vet at det ikke er fare for å falle. Ikke nå.

Jeg har nemlig øvd. Trent. Jeg står på én fot når jeg pusser tennene, jeg. Det høres kanskje latterlig ut, men har du prøvd? Dagens utfordring, altså. Jeg har også en slags storkliknende positur når jeg vasker håret. Alt dette er med på å styrke balansen min. Den har aldri vært så god, balansen. Jeg har kontakt med underlaget, korrigerer alle bevegelser umiddelbart og føler meg i vater.

Pusten hjelper. Å puste med magen, det har vi vel alle hørt om. Endelig tør jeg å slippe den ut. Magen, altså. Den er ikke så mye mindre enn tidligere, men likevel føles den ufattelig mye lettere. Så slipper jeg den ut, da, og super inn luft. Oksygen. Det risler nedover innsiden av kroppen og blir til en lett og lys følelse rundt navleregionen. Jeg puster med magen.

Jada, jeg høres helt koko og alternativ ut. Men det er sant, altså. Jeg står støtt på egne ben, jeg føler meg balansert og jeg puster med magen. Nå er jeg klar for resten av livet. Det føles litt som om det er dette jeg har trent til i de siste årene, og at jeg nå står rett utenfor stadion og hører mumlingen og jubelen der inne. Jeg er så forventningsfull at det sitrer i meg når jeg tenker på det. Jeg har ligget i hardtrening og nå braker det løs.

Medaljen har jeg allerede fått, dog. Uavhengig av hvordan dette går, så har jeg fått medalje som er bare min. Den skinner og lyser sånn når jeg lukker øynene om kvelden at jeg knapt får sove.

Modige Mimosas medalje.

Kongene blant oss

Jeg har lovet å skrive et innlegg om Konger. Kongene blant oss. De som får oss andre til å virke som små fireåringer, de som eier sin egen lille verden, de som står urokkelig på egne bein.

– Men det er vanskelig. De lar seg liksom ikke fange med ord, Kongene. De er uangripelige og tilsynelatende usårbare. Så til alle dere Konger der ute: Jeg lover at jeg skal prøve igjen. I mellomtiden får dere vise meg at jeg har rett. At jeg har bittelittegranne rett når jeg innerst inne tror at til og med Konger kan være redde, små kaniner. Når mørket har falt, hoffet har forlatt rommet og lyden av egne trinn virker som noe fremmed – da tror jeg at til og med Konger kan befinne seg skjelvende i et hjørne av seg selv.
Tar jeg feil?

Fortidsminneforeningen

«Ingenting blir noen gang som før

og før kommer aldri mer igjen»

 – Det synger Bjørn Eidsvåg. Og jeg. Ja, jeg synger det jeg også, nesten hver eneste dag på vei til jobben. For Før raser forbi hele tiden, mens Bjørn stadig er i CD-spilleren min. Det høres så trist og sentimentalt ut, men er det virkelig det? Hvorfor skal vi klamre oss til denne Før? Er det ikke godt at ting er forbikjørt, nedgravd og borte? Da har man blanke ark til enhver tid. Fargestiftene får du stå for sjøl.

Jeg er en sånn som ofte forsøker meg på mental moonwalk. Altså å gå tilbake i tiden samtidig som jeg skaper illusjonen om at jeg beveger meg framover. Jeg mislykkes som regel, det skal sies. Ja, gjerne i begge deler på en gang. Ikke klarer jeg å gå tilbake i tid og ikke beveger jeg meg troverdig i riktig retning. Stillstand, kaller vi det. Sentimental stillstand.

Jeg hører på musikk fra den gang da. Fra Før. Jeg ser på bilder og tenker på hvor blide vi var Før og hvor mye sol det var og ikke minst hvor unge vi så ut. Tilnærmet pene, Før. Jeg luller meg inn i et pledd av Før og nynner og smiler mens sola går ned og sigarettrøyken siver ettertenksomt over terassen. Dette er stillstanden jeg snakker om. Ikke en bris av tiltakslyst, ikke så mye som en bølge av morgendag. Og så kritiserer jeg meg selv. Før har ingen verdi. Det er nå! Det er nå som er nå og i morgen må planlegges og hele fremtiden i andres hender og ta tida tilbake og la karusellen snurre og snurre mens den syke musikken spiller fra høyttalerne over de duvende plastikkhestene.

Men kan det være at man innimellom har bruk for Før? At stillstand noen ganger er nødvendig? Gudene skal vite at det går fort nok, alt det andre. Dag for dag, år for år. Framover, stadig framover. Man har jo intet annet sted å gå. Sånn bortsett fra å tusle ut, tenne seg en røyk og nyte den korte pausen mens Før nynner i bakgrunnen.

Det snødde tett

Det snødde tett, og de lyse timene gikk mot slutten. Hun sto på en velkjent tram og så utover landskapet med åsen som bakteppe. Langt der borte så hun en langbent skikkelse nærme seg med stive, men sterke steg. Det sølvgrå håret stakk stritt fram fra under en gammel strikkelue og midt mellom de store, buskete øyenbrynene visste hun at det var en dyp fure av konsentrasjon. Ingen smilerynker. Ikke nå. 

På ryggen bar han et juletre. Snøen knirket klagende under føttene hans, og hun ventet i spenning på å se treet på nært hold. Hadde han klart å velge et litt mindre et i år? Eller ville han, som vanlig, komme hjem med et tre som rakk helt til topps i stua, og vel så det..? Hun humret lavt der hun sto. Nå kom han hjem med juletreet – nok en gang. Hun elsket jula. Hun elsket jula, og hun elsket ham. Sånn hadde det visst alltid vært.

For mange år siden hadde livet og jula sett annerledes ut. De bodde i byen. Utstillingsvinduer, trikkeskinner og en liten nisse på stuebordet var alt de tok seg tid til. De var omringet av burde og må og himmel, nå har vi glemt. De strevde for å få endene til å møtes – og møttes visst sjelden selv også. Ikke slike gode møter. De lengtet til bedre tider – med bedre tid. I ettertid innså de at de allerede da hadde vært lykkelige.

Snøen la seg pent over alle hemmeligheter, alle tokter av gråt og raseri, alle kvelder de hadde gått til sengs i hvert sitt rom. Innerst inne hadde de jo elsket hverandre hele tiden. Rundt om i stua sto det bilder. Bilder av et liv – av avkom og avkoms avkom. Tiden gikk. Og nå kom han hjem med juletreet igjen.
«Hæ,» sa han selvsikkert og spøkefullt da han kom nært nok til å høres. «Hæ, hva» sa hun tilbake og smilte kjent. Han strøk hånda over sin egen panne og plasserte et kyss på hennes. «Aller mest,» sa han og nikket. «Aller heldigst,» svarte hun, og tok ham i hånda i det de gikk over terskelen.