Duften av gress om kvelden

9. februar, 2008

Solskinnstrall

Filed under: Sanselige skriblerier — Mimosa @ 10:35 am

87052462.jpg

 Nå skinner sola i vinduskarmen
og stikker små syler av lys inn i øynene mine
Sår i hjernen
og blodet renner ned halsens bakvegg som tykk, illeluktende sirup
Jeg krymper meg
Kompakt skam og aggresjon

Kom og hold meg
Trekk for gardinene, pakk meg inn i pledd og smør meg inn med balsam
Gi meg evig natt og hele deg

5. februar, 2008

Filed under: Sanselige skriblerier — Mimosa @ 3:47 pm

goosebumps1.jpg

Du nusser nesa mi
så talen blir nummen
og hjertet blir hodeløst

De varmeste hendene
dine
(mine nå)
varsom berøring vekker meg

Hver eneste hudløse celle
står på tå
strekker nakken
lengter

Kom snart igjen

30. januar, 2008

Nanny 911

Filed under: Sanselige skriblerier — Mimosa @ 11:49 am

ist2_3133782_young_boy_asleep_in_bed.jpg

Den som kunne vært åtte år og slått alle som ser på en med feil blikk.

Den som kunne vært åtte år og ropt med skingrestemme når magevondten tar overhånd.

Den som kunne vært åtte år og slengt ut skjellsord når man ikke skjønner hva som skjer.

Den som kunne vært åtte år og hatt noen som bare holdt og holdt og holdt deg fast til du ikke lenger orket å kjempe i mot, noen som lot deg grine i timesvis uten å spørre hvorfor, noen som bar deg til sengs etterpå, pakket deg inn i myk dyne med rent sengetøy og susset deg på panna før du sovnet.

I stedet er man trettifem. Når livet blir for hardt, biter man bare tennene sammen, freser til sin egen unge og gråter stille i puta når alle andre sover.

25. januar, 2008

O, the noice

Filed under: Sanselige skriblerier — Mimosa @ 6:16 pm

Det er lyd overalt. Vaskemaskinen høres ut som et fly som forlater rullebanen. Varmepumpas såkalt miljøvennlige susing minner mest om et militærhelikopter på tokt. Luftavfuktertingen i hjørnet hoster og rister og durer. To unger herjer høylydt med innholdet fra utkledningskista på barnerommet. Kommersielle liksom-pirater brøler fryktinngytende fra høyttalerne.

Og midt i alt dette sitter jeg. Jeg hører kun mine egne hjerteslag. De har en spesiell takt, en spesiell tone. I brystet mitt hamrer nemlig navnet ditt om igjen og om igjen – og om en halvtime er du her.

fire_heart_fdogk45100207110607.jpg

23. januar, 2008

Eat shit, Arnold

Filed under: Sanselige skriblerier — Mimosa @ 1:04 am

.. og ut av skyggene kommer hun, litt lettere til beins, litt lengre hår, øynene litt mer åpne, smilet litt mer ærlig. Hun slenger føttene opp på bordet, nikker gjenkjennende og bestemmer seg for å bli en stund.

I’m back.

Det er MIN replikk nå.

5. september, 2007

Hvordan lukter høsten?

Filed under: Sanselige skriblerier — Mimosa @ 11:05 pm

Myagi spør i en kommentar om det ikke lukter gress om kvelden lenger, og hentyder ganske brennsikkert til stillheten på bloggen her de siste ukene.

.

Det lukter ikke gress lenger.
Vet dere hva det lukter?
Det lukter høst.

.

Jeg har ingen annen forklaring. Når jeg står på terassen om kvelden og titter opp på lette skyer som svisjer forbi månen på den helsvarte himmelen, da tar jeg dype magadrag av kveldslufta – som ikke lenger lukter gress.

.

Den lukter slåball. Slåball helt til man ikke ser ballen lenger og så noen minutter til med lattermild flauhet bare for å få være i nærheten av han alle forguder litt til.

Det lukter teaterøvelse. Hjem fra teaterøvelse med gråt og glis i stemmen, først en hel flokk, deretter færre og færre til man blir stående under et gatelys med akkurat den ene.

Det lukter fuktig ullgenser. Hvit ullgenser med fletter som man borer nesen mot mens man ønsker at kvelden aldri tar slutt.

Det lukter regn og vedfyring og kjølig forventning, det lukter to blå uventede streker og ukonsentrerte uker, det lukter kakao og pledd og hyttetur på fjellet.

.

For meg er det høsten som er starten på det nye året. Sånn var det da jeg gikk på skolen, og sånn føler jeg det fortsatt. Jeg står på startstreken. Det er nesten som idrettsdag. Jeg avskyr konseptet, men klarer ikke la være å bli bitt av konkurranseinstinktet likevel. Hver eneste høst. Jeg nyter, drømmer, planlegger. Det lukter kan hende ikke gress lenger, men jeg er i gang. Nå er jeg i gang.

.

Hva lukter din høst?

20. juni, 2007

Takk, Bertrand

Filed under: Sanselige skriblerier — Mimosa @ 8:34 pm

Noen ganger lager jeg ord. Da kaller jeg meg ordmor. Andre ganger samler jeg på ord. Enkelte sammensetninger av ord treffer meg så midt i solar plexus at de aldri lar seg gjemme i et minnealbum. I dag vil jeg dele en slik setning med dere.

«Og du dør så langsomt at du tror du lever»

Det var Bertrand Besigye som satte disse ordene sammen. En hel diktsamling skrev han, den gangen jeg var student og ordsulten. Jeg spiste og drakk alle diktene hans, men femten år senere er det altså tittelen som lever i meg.

«Og du dør så langsomt at du tror du lever»
Melankoli. Ettertanke. Resignasjon. Realitetsorientering. Kall det hva pokker du vil, men det er en inni helvete bra setning. Så takk, Bertrand. Du har satt spor.

16. juni, 2007

Absolutt gehør

Filed under: Sanselige skriblerier — Mimosa @ 10:51 pm

Dine akkorder lød i moll denne dagen

Med rolig jazz inntok jeg degblues.jpg

Overtok deg

Lekte meg oppover skalaen

og forsøkte å snu en trend

Du fulgte meg med øynene og fingertuppene

Noe motvillig

men sanselig, sakte, syngende

Vi fant tonen

og gjorde den til vår egen

Sugende blues med sentimentale grep

Du lot deg til slutt rive med

Og strengene dine ristet

Som den naturligste ting i verden

Filed under: Sanselige skriblerier — Mimosa @ 10:35 pm

babyfot.jpg

Jeg vet ikke hva det er som gjør det. Eller jo, det vet jeg jo. Fødsler gjør det. Hver gang noen i min nærhet skal føde, blir jeg helt, komplett koko. Min nærhet er ganske stor, skal jeg si dere. Det er søstre og tanter og fetteres samboere og folk man bare kjenner fra nett. Venners venner føder, naboer føder, sjefer føder.

Det er akkurat det som er det rare. For alle føder jo. (Jada, jeg er selvsagt klar over at det er en viss forskjell mellom kjønnene her, og at ikke en gang alle kvinner føder, men la oss for guds skyld ikke gå inn i språklige diskusjoner akkurat nå.) Alle føder. Det er den naturligste ting i verden. Å bringe generasjonene videre, å bringe liv til verden, å la kroppen presse ut et nytt barn. Likevel går jeg rett i baret hver eneste gang. Jeg får sommerfugler i magen, maur i bena, livmorvondt, pustebesvær, søvnproblemer og ikke minst blir jeg svært, svært sippete.

Det første bildet – ja, for nå til dags får man jo bilde tilsendt umiddelbart etter at noen har ankommet denne digitale verdenen – får meg til å grine. Meldingen om den første rien og den siste bilturen uten baby og dagen etter når man hører små babygrynt for sitt indre øre og man husker luktene og sukker lykkelig og alt er bare helt, helt vidunderlig.

Og neida! Jeg har ikke glemt. Jeg husker hvordan det er å presse ut verdens største vannmelon gjennom et sted på kroppen som strengt tatt ikke er egnet for slikt. Jeg husker hvordan det er å snu seg i senga og kjenne den varme flommen av blod som plutselig fører til at man må skifte både undertøy og sengetøy. Jeg husker faktisk såre brystvorter og søvnløse netter med igle på puppene også.

Men best av alt husker jeg øyeblikkene. De øyeblikkene man vet at man ikke får oppleve så mange ganger i livet.

Øyeblikket da man innser at kroppen har tatt styringa. Man må bare la seg lede, la seg flyte og rive og rokke og raute.

Øyeblikket da man tror at man skal dø. Man får panikkpust og ser ingen utvei før man endelig får en konkret oppgave og lov til å leve igjen: Press!

Øyeblikket da noe skvulper ut som en varm laks, da vondtene øyeblikkelig er borte og man bare er ubeskrivelig lettet og lattermild.

Og øyeblikket da man skjønner at den laksen er en baby. Din baby. Min. Et menneskebarn som ligger og glipper med svarte, smale øyne og som ikke har annet valg enn å vente på at verden skal være god. Når man møter det blikket for første gang, vet man at man så lite vet. Det er det beste øyeblikket – og den naturligste ting i verden.

3. juni, 2007

Det er på tide

Filed under: Sanselige skriblerier — Mimosa @ 9:20 am

gress

 

Det er sommer. Om kvelden sitter jeg på terassen og lukker øynene. Da siger duften av gress inn over meg. Det blir grønt i nesen, i hodet, bak øynene, gresset inntar sanseapparatet mitt og overtar kroppen min. Jeg svømmer i gress, duver i gress, hviler i det myke og lett stikkende. Jeg puster med magen og kjenner skuldrene senke seg helt. Varmen jeg har samlet på hele dagen begynner å slippe taket, og det kjennes ut som om det damper av meg. Gressdamp. Varm, grønn gressdamp.

På denne tiden tar mange av de andre ferie fra ordene. Ferie fra nettet. Ferie fra seg selv? Jeg har tenkt å gjøre det omvendte. Nå er det på tide.

Blogg på WordPress.com.