Jeg har skrevet om fødsler. Om hvordan kroppen og hodet og sjelen min lar seg rive med av at noen blir født – dette helt naturlige, hverdagslige, store og ufattelige.
Nå skulle jeg skrive om døden. Om alt den gjør med meg, døden, når den tramper gjennom nysnøen med store, svarte støvler. Om hvordan den river i strengen som går gjennom hjertet og magen, om hvordan den ikke viser nåde, ikke rettferdighet, om hvordan den slår ned som lyn midt i lørdagen eller søndagen eller hvilken som helst annen dag.
Men jeg klarer ikke.
Alt jeg klarer, er å gråte store, sakte tårer som smaker salt mens jeg hører hvordan verden går videre der ute. Barnelatter, rusende biler, joviale naboer som roper over snøtunge busker. De aner ikke at nettopp i dag må en mamma forklare storebror at lillebror ikke kunne leve. De aner ikke at nettopp i dag skal en pappa hyle i sinne når mørket kommer. De aner ikke at nettopp i dag var det du som tapte kampen.
Og døden, den tramper ufortrødent videre med snø til frakkekanten.
Måtte bare våren komme snart.
Duften av gress om kvelden 
