Vi visste ikke helt hvor vi skulle, vi visste bare at vi ville vekk. Vekk fra det grå, litt tunge, slitsomme. Vekk fra rutinene, vekk fra alle menneskene, vekk fra oss selv, kanskje? Vi satte oss i bilen uten forventninger om hva vi skulle komme til. Det var mer viktig å reise fra. Ull under og ull over, votter og lue og et litt innbitt drag rundt munnen. Ut på tur, jada. Men sur.
På glatt føre styrte du bilen sikkert og bestemt. Svingete og bratt, stadig oppover. Inn i selve skylaget, inn i bomullen, omgitt av grått. Jeg fikk en ufattelig trang til å gå ut av bilen og forsøke å ta på dette ulne, rare, men har dessverre blitt voksen nok til å vite at det ikke kan kjennes. Ikke smakes. Ikke tas på.
Og plutselig var vi gjennom. Over. Tusen skarpe solstråler traff meg på én gang, bomullen lå som et teppe under oss og vi hadde ankommet en helt ny verden. Hvem ante..?
Som i svime slamret vi igjen bildørene bak oss og tok beina fatt mens vi smilte overrasket og undrende til den gnistrende snøen, til den frostblåe himmelen, til hverandre. Det knitret da vi gikk og tosomheten fikk magen til å gjøre et rundkast. Jeg måtte bare le. Snart nå, snart kom latteren. Jeg så på deg med skjemt i blikket, du oppfattet stemningen og stoppet opp, klar til å besvare utfordringen. En stor, isete snøklump ble offeret. Du løftet den opp, småjogget med den, fant den bratteste bakken og kastet den utfor. Jeg hadde ufattelig lyst til å kaste meg etter, men lot bare latteren unnslippe. De trillet nedover, kast i kast, latteren min og snøklumpen din.
De sier at himmelen alltid er blå, der oppe. Nå vet jeg. Joda, det er sant. Der oppe er det alltid blått og lyst og fullt av latter. Jeg gleder meg allerede til å gå dit igjen – med deg.
Duften av gress om kvelden 