Duften av gress om kvelden

9. februar, 2008

Rett hjem

Filed under: Suveren selvironi — Mimosa @ 3:44 pm

Solskinnstrall

Filed under: Sanselige skriblerier — Mimosa @ 10:35 am

87052462.jpg

 Nå skinner sola i vinduskarmen
og stikker små syler av lys inn i øynene mine
Sår i hjernen
og blodet renner ned halsens bakvegg som tykk, illeluktende sirup
Jeg krymper meg
Kompakt skam og aggresjon

Kom og hold meg
Trekk for gardinene, pakk meg inn i pledd og smør meg inn med balsam
Gi meg evig natt og hele deg

7. februar, 2008

Fortapt, fordømt, forelsket

Filed under: Selvopplevde spor — Mimosa @ 9:39 pm

396828672_60d6545a71.jpg

Nå er de her.

Jeg var ute i helt andre ærend. Småstressa, mentalt fokusert, ikke tilsnakkendes. Likevel hørte jeg dem rope. Så gjenskinnet av dem gjennom vinduer, mellom ettermiddagskunder, over kjøpesentergulv. Lilla og gule, forræderiske og høylydte. Sjokoladeegg i kartong.

Det er lenge til påske. Det er mange kalorier i ett jævla egg. Tohundre, for å være nøyaktig. Det er helt usannsynlig at jeg klarer å holde meg unna. Det er også helt latterlig å tro at jeg klarer å dele en kartong med noen – noen gang. Fire egg er akkurat passe. Det første er pur gjensynsglede. Det andre er nytelse. Det tredje er litt stahet. Deretter kommer en pause før man triumferende har plass til det siste.

Nå er de her. Jeg er fortapt, fordømt og forelsket. For faen.

5. februar, 2008

Filed under: Sanselige skriblerier — Mimosa @ 3:47 pm

goosebumps1.jpg

Du nusser nesa mi
så talen blir nummen
og hjertet blir hodeløst

De varmeste hendene
dine
(mine nå)
varsom berøring vekker meg

Hver eneste hudløse celle
står på tå
strekker nakken
lengter

Kom snart igjen

Tiddelibom, my ass

Filed under: Suveren selvironi — Mimosa @ 3:10 pm

nesnydd.jpg

Det snør, det snør.
Beklager, det må faktisk bare ut et sted selv om jeg egentlig aldri blogger om været. For det snør og snør og Egner-stemmen inni hodet mitt tar aldri fri.

Tiddelibom, liksom.

Jeg er alene, jeg. Står på egne bein. Har ikke værgudene fått med seg det? Jeg syns de kunne la meg være i fred. For all del, jeg har to stykk menneskebarn som gjerne hjelper til med rød og grønn plastikkspade. De ruller og sparker og spar og lager kaos og hele tiden snør og snør og snør det. Og det er jeg som må måke. Ingen snøfresende teknofrik eller måkende muskelbunt. Bare jeg og den jævla snøen. Ja, og de to føromtalte ungene, selvsagt, med sine ekstremt gode intensjoner og dårlige måke-evner.

Jeg er så lykkelig for å bo alene.
Jeg er så lykkelig for å bo alene nederst i en liten bakke.
Jeg er så lykkelig for å bo alene med bil og unger og snø, snø, snø.

Jeg tror i grunnen bare jeg blir hjemme i dag, jeg, så kan verden klare seg selv.

Tiddelibom.

3. februar, 2008

Den naturligste ting i verden, del II

Filed under: Selvopplevde spor — Mimosa @ 11:43 am

snowzen.jpg

Jeg har skrevet om fødsler. Om hvordan kroppen og hodet og sjelen min lar seg rive med av at noen blir født – dette helt naturlige, hverdagslige, store og ufattelige.

Nå skulle jeg skrive om døden. Om alt den gjør med meg, døden, når den tramper gjennom nysnøen med store, svarte støvler. Om hvordan den river i strengen som går gjennom hjertet og magen, om hvordan den ikke viser nåde, ikke rettferdighet, om hvordan den slår ned som lyn midt i lørdagen eller søndagen eller hvilken som helst annen dag.

Men jeg klarer ikke.

Alt jeg klarer, er å gråte store, sakte tårer som smaker salt mens jeg hører hvordan verden går videre der ute. Barnelatter, rusende biler, joviale naboer som roper over snøtunge busker. De aner ikke at nettopp i dag må en mamma forklare storebror at lillebror ikke kunne leve. De aner ikke at nettopp i dag skal en pappa hyle i sinne når mørket kommer. De aner ikke at nettopp i dag var det du som tapte kampen.

Og døden, den tramper ufortrødent videre med snø til frakkekanten.

Måtte bare våren komme snart.

1. februar, 2008

Himmelsk korrekturlakk

Filed under: Selvopplevde spor — Mimosa @ 7:41 pm

nps_frotsted_branches.jpg

Vi visste ikke helt hvor vi skulle, vi visste bare at vi ville vekk. Vekk fra det grå, litt tunge, slitsomme. Vekk fra rutinene, vekk fra alle menneskene, vekk fra oss selv, kanskje? Vi satte oss i bilen uten forventninger om hva vi skulle komme til. Det var mer viktig å reise fra. Ull under og ull over, votter og lue og et litt innbitt drag rundt munnen. Ut på tur, jada. Men sur.

På glatt føre styrte du bilen sikkert og bestemt. Svingete og bratt, stadig oppover. Inn i selve skylaget, inn i bomullen, omgitt av grått. Jeg fikk en ufattelig trang til å gå ut av bilen og forsøke å ta på dette ulne, rare, men har dessverre blitt voksen nok til å vite at det ikke kan kjennes. Ikke smakes. Ikke tas på.

 Og plutselig var vi gjennom. Over. Tusen skarpe solstråler traff meg på én gang, bomullen lå som et teppe under oss og vi hadde ankommet en helt ny verden. Hvem ante..?

Som i svime slamret vi igjen bildørene bak oss og tok beina fatt mens vi smilte overrasket og undrende til den gnistrende snøen, til den frostblåe himmelen, til hverandre. Det knitret da vi gikk og tosomheten fikk magen til å gjøre et rundkast. Jeg måtte bare le. Snart nå, snart kom latteren. Jeg så på deg med skjemt i blikket, du oppfattet stemningen og stoppet opp, klar til å besvare utfordringen. En stor, isete snøklump ble offeret. Du løftet den opp, småjogget med den, fant den bratteste bakken og kastet den utfor. Jeg hadde ufattelig lyst til å kaste meg etter, men lot bare latteren unnslippe. De trillet nedover, kast i kast, latteren min og snøklumpen din.

De sier at himmelen alltid er blå, der oppe. Nå vet jeg. Joda, det er sant. Der oppe er det alltid blått og lyst og fullt av latter. Jeg gleder meg allerede til å gå dit igjen – med deg.

Blogg på WordPress.com.