Duften av gress om kvelden

27. januar, 2008

En kveld på Coop på Os

Filed under: Selvopplevde spor — Mimosa @ 2:25 pm

Han var som tatt ut av filmen om Ronja Røverdatter. Ja, de små, frekke skrukkefyrene, vet dere, som bor under bakken og som spytter ut klagende kommentarer så snart hverdagen blir forstyrret. Det var ansiktet hans som først fanget oppmerksomheten min, men det var måten han snakket på som senere skulle vise seg å være vanskelig å glemme.

(Ja, jeg hevder hardnakket at man heter «butikkdame» når man jobber på Coop på Os. Der er det nemlig krystallglass og skismurning og en liten luke for banktjenester og man kan ta kaffe fra kanna om man legger en femmer på det røde glasset og i mellomtida lusker butikkdama rundt og priser ned varer som går ut på dato. Jeg skulle dessuten gjerne gjengitt denne samtalen på dialekt, men innehar dessverre ikke evnen. Dere får legge på litt dølasleng når dere leser.)

– Jeg skulle jo hatt noe til middag, da, man må jo ha middag, middag, ja, jadajada, middag, hva syns du jeg skal ha til middag, da, Mari?

Mari tok på seg go’smilet og pekte på kyllingfiletene i frysedisken. Hun snakket varmt om kylling i ovnen sammen med litt løk og sopp og jeg tror hun var i ferd med å nevne fløte da hun ble avbrutt av skrukkeklagestemmen.

– Kylling, det er jo ikke mat en gang, det, kan jo ikke spise kylling til middag, nei, herlighet, det skulle tatt seg ut, enten får en spise kjøtt eller så får en spise fisk. Kylling!? Nei, det liker jeg ikke. Ikke kylling. Jeg må ha noe annet!

Mari hanker seg fort inn. Jeg mistenker at hun har snakket med gubbstruten før. Kan hende er han innom hver eneste ettermiddag? Kanskje de har denne samtalen hver bidige dag? Eller er dette en forestilling han setter opp kun i dag fordi jeg, den fremmede, har kommet inn? Mari beveger blikket noen centimeter lenger bort i frysedisken og foreslår osteschnitzel, men nei. Gubben er ikke særlig fornøyd.

– Varm ost? Hånei, osten, den skal være kald, den, og allerhelst skal den være brun også, men i alle fall kald og på brødskiva. Kald ost, hører du. Herregud, varm ost, det er jo helt vanvittig. De tuller liksom med alt nå. Jeg har aldri skjønt meg på dette med ost på pizza og i maten og inn i ovnen og ost overalt. Til og med i pølsene er det ost, nå, Mari, hæ?, hva sier du om det?

Butikkdame Marit trekker riktignok pusten for å avsløre sin mening om de grusomme ostepølsene, men kunne spart seg bryderiet.

– Og denne laksen som er pakket inn i små plastlommer, hva skal det forestille, da? Det er jo umulig å se at det har vært en fisk noen gang. Ikke vet vi hvor den kommer fra, heller, laksen, den kan være fra alle steder i hele verden, fra Brasil eller Nigeria eller overalt, det er neimen ikke godt å vite. Nei, man får holde seg til mat man vet hva er. Jeg gidder i alle fall ikke å sitte om kvelden og spise mat jeg ikke vet hva er, det er jeg for gammel til.

Det siste nærmest spyttet han ut mens han la en pakke Gilde karbonader i den røde handlekurven og gliste lurt til butikkdama som nå hadde gitt opp alt håp om toveiskommunikasjon. Karbonadene fikk selskap av to flasker pils, et kneippbrød og en marsipangris til halv pris på vei til kassa. Hun som sto der og ventet på å få slå inn varene fikk også høre skrukkemannens gode argumenter for og mot (mest mot!) og var veldig flink til å late som at hun ikke allerede hadde hørt alt han hadde sagt lenger inn i butikken. Ja, for Coop på Os er en veldig åpen og sånn passe liten butikk, og fnysende mannfolk i sin beste alder snakker ikke akkurat dempet og diskrét.

Så vandret han ut. Og hjem.

Jeg betalte for sjokolademelka mi, knegget så smått til butikkdame Marit som en slags takk for forestillingen før jeg forlot lokalet. Coop på Os. Det var da et bra sted, tross alt.

Mens jeg kjørte videre i vintermørket, tenkte jeg på skrukketrollet som satt hjemme med lunken pils og oppvarmede karbonader på kneippskive. Han hyttet nok med neven til Davy Wathne på tv’n og snøftet skjellsord mot skjermens mange kriminalserier, men inne i hjertet hans tror jeg det var en varm flekk. En liten og varm flekk som ble til et smil i speilet før han gikk og la seg – fordi han hadde snakket med henne i dag. Mari butikkdame. I dag også.

3 kommentarer »

  1. Hah, akkurat sånn er det!

    Kommentar av Sirkus — 27. januar, 2008 @ 6:43 pm

  2. I ettertid har jeg blitt minnet på at det var julepils han puttet i handlekurven. Han spurte butikkdamen om det var halv pris på julepilsen også, ja, for det var jo plakater i butikken om halv pris på alle julevarer – men neida, Mari butikkdame kunne avkrefte. «Det er dobbelt pris på julepilsen, den er jo blitt en sjeldenhet nå!»

    Kommentar av Mimosa — 28. januar, 2008 @ 11:42 am

  3. Det er altfor lenge siden jeg har lest her nå. Hvaffordådå? Neei, jag vet inte.

    Kommentar av May Hege — 28. september, 2008 @ 5:11 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggere liker dette: