Duften av gress om kvelden

25. januar, 2008

Der ute

Filed under: Selvopplevde spor — Mimosa @ 8:56 am

Jeg husker ikke helt hvor gammel jeg var da jeg skjønte at jeg var annerledes. Jeg kan ha vært åtte. Det spiller i grunnen liten rolle, for jeg husker veldig godt hvordan jeg skjønte det. Og det er det jeg vil fortelle om nå.

Da Mimosa var liten, bodde hun i blokk. I blokk var det godt å bo. Det var venner og voksne på alle kanter.

Nede bodde Karen, hun kunne man se barne-tv hos. Ja, for man hadde jo ikke tv selv, man var jo tross alt datter av pedagogisk korrekt lærermor. Karen ble slått med belte på rumpa om hun ikke hørte etter. Det var eksotisk og skummelt. Dessuten visste Karen mye om sex og snakket ofte om at hun skulle ligge med Luke. Husker dere Luke? Fra den western-serien som gikk på tv rundt 1980? 

Over oss bodde Edit. Hun var litt sheriff og var gammel allerede som førtiåring. Hun hadde skrukker i ansiktet og ruller i håret og var alltid hjemme om man hadde glemt nøkkelen eller om man bare lurte på hvem han fyren som hadde bråkt i oppgangen var. Edit hadde alltid oversikt. 

I fjerde etasje bodde de med hundene. Man ante ikke hva de het, for de hadde ikke navnet sitt hverken på postkassa eller på døra, men de hadde de to skjønneste, mykeste hundene – med blå tunger. Man kunne ringe på døra, høre små snøft fra hunder som ikke gadd bjeffe, så tok det en halv evighet før noen åpnet og det veltet ut en underlig lukt i oppgangen. I ventetiden raste hjertet avgårde som et høyhastighetstog, uvisst av hvilken årsak, for det skjedde aldri noe skummelt når døren åpnet seg. Det stakk bare et bustete hode ut, og før man fikk svelget turbohjertet ned fra halsen og formulert noe som helst, spurte de om man ville gå tur med hundene. Og det var jo det man ville.

Å gå tur med hundene innebar å bli dratt etter to gale, halsende blå tunger. Henge på, holde fast, le og rope litt, småløpe og hale og dra. Belønningen kom nemlig når runden var ferdig. Mot slutten av turen roet de seg alltid, disse blåtungede, og da kunne man falle ned på kne og motta kjærlighet. Pels mellom fingrene, pels i ansiktet, pels som luktet frisk luft. Lykkelige hundekropper som gnudde seg mot en sammenkrøket barneutgave av Mimosa.

 Jeg hvilte ofte panna langt inne i hundepelsen.
Det var varmt, levende, inkluderende.

Men det jeg skal snakke om, det jeg egentlig snakker om, det er å hvile panna mot vindusruta. Å bo i blokk, å høre lydene fra alle kanter; susing i rør, sus i vifta, små dunk i gulvet, ekko i oppgangen. Å bo rett over veien fra fotballbana, å se alle de andre ungene, viltre hyl, aggressive utbrudd, varme vennskap, fotball på gress og fotball på høstslaps og fotball på vintersnø. Å leve midt i verden, midt i livet, men likevel velge å stå utenfor. Med panna mot vindusruta.

Det var kaldt. Glasset var kaldt, hjertet var kaldt. Og brått visste man at dersom man døde akkurat nå, så betydde det ingenting. For verden ville gått videre. Edit ville trampet av gårde med treskotøfler, Karen ville onanert under dyna mens hun tenkte på Luke, Heidi og de andre ville øvd på straffespark helt til det ble så mørkt at de ikke så ballen lenger. Verden dreier seg ikke om meg, jeg har ingen plass i verden. Uten meg blir det bare luft der jeg har vært og alt annet går videre.

Der sto altså barndommens Mimosa og tenkte: Jeg er ikke en del av verden. Jeg er utenfor.

Litt senere fortalte jeg min beste venninne om dette, lot som om jeg trodde at alle hadde det slik, måtte sjekke om det kan hende var nettopp slik. Håpefullt og litt lattermildt bagatelliserte jeg følelsen, men fortalte modig om utenfor. Hun fniste og kalte meg gæren og fortsatte opptaket fra 10 i skuddet.

Jeg er ikke en del av verden. Jeg er utenfor.

Nå er jeg blitt voksen nok til å legge til: – Heldigvis.

3 kommentarer »

  1. Snufs. Og de hundene med masse myk pels og blå tunge heter Chow-Chow. Svigerfar har en slik sort en.

    Kommentar av bamsemums — 25. januar, 2008 @ 9:34 am

  2. Tror nok vi var flere som var annerledes og uttafor, i hvertfall kjenner jeg igjen det du skriver. Og – jeg husker deg fra den tiden, jeg! Og jeg husker deg som annerledes og spesiell på en positiv måte; selvstendig, morsom, rappkjefta og full av selvtillit. Og jeg husker hvor nær du bodde til skolen. Jeg lover, jeg var veldig misunnelig på avstanden (lat har jeg jo alltid vært), og jeg syns du var übercool som ikke lot deg hemme av det at moren din (strenge, skumle moren din!) var lærer på skolen. Jeg ønsket alltid at jeg gikk i din klasse, for den virket mye mer harmonisk enn vår. Hos oss var det jo nesten bare berter (noen få hederlige unntak heldigvis) og rånete bråkegutter, og hvertfall ikke ordentlig plass til noen som meg, som hørte på helt feil musikk og som ikke fikk blå «Casa»-dress fra Domus i 6.klasse og dermed var utenfor en hver indre sirkel resten av grunnskolen.

    Men det er litt rart det der med hvordan vi selv oppfattet den fæle ungdomstiden og hvordan andre oppfattet oss og seg selv. En venninne fra den tiden mener at både hun og jeg ble veldig mobbet, men jeg kan ikke huske noen voldsom traumatiserende mobbing i hvertfall. Kanskje fordi jeg fjernet meg helt fra hva de enn måte drive med og mene, kanskje jeg bare ga faen?

    Nå er den annerledese verden ført videre. Min snart 14-årige datter er veldig bevisst på at hun er det, og hun får massiv støtte hjemmefra på at det er helt ok og at ting blir bedre med tiden. De verste bertene og bråkegutta må bare få luftet alle hormonene sine først og finne plassen sin i det uunngåelige hierarkiet før man kan bli behandlet som et slags menneskelig vesen av andre.

    Men puh – jeg er glad jeg er ferdig med det der… og fortsatt, heldigvis, er utenfor jeg også.
    (hilsen Malin)

    Kommentar av Trips & Tics — 25. januar, 2008 @ 2:07 pm

  3. Så hyggelig at du fant veien hit! Rett og slett.

    Vi hadde en superbra klasse. Det var mange som var annerledes der, sånn i ettertid. Om de mente det selv da vi vokste opp, er vel en annen sak.

    Annerledeshet kan være veldig positivt og jeg beundrer deg som har en annerledes og sterk ung dame i hus. Det viktigste er vel å lære dem til å vokse opp og akseptere «annerledes» uansett hva det måtte innebære?

    Kommentar av Mimosa — 25. januar, 2008 @ 6:08 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggere liker dette: