Duften av gress om kvelden

31. januar, 2008

Ingen kommentar

Filed under: Trening — Mimosa @ 10:46 pm

Jeg vil leve kommentarløst.
Dette er en test.

PS: Dette betyr altså bare at jeg for tiden har fjernet muligheten for å legge igjen kommentarer på denne bloggen. Jeg setter akkurat like stor pris på at dere leser likevel. Og skrive, det skal jeg. Jeg må bare venne meg til å skrive uten disse konstante tilbakemeldingene. Jeg ligger i hardtrening.

30. januar, 2008

Nanny 911

Filed under: Sanselige skriblerier — Mimosa @ 11:49 am

ist2_3133782_young_boy_asleep_in_bed.jpg

Den som kunne vært åtte år og slått alle som ser på en med feil blikk.

Den som kunne vært åtte år og ropt med skingrestemme når magevondten tar overhånd.

Den som kunne vært åtte år og slengt ut skjellsord når man ikke skjønner hva som skjer.

Den som kunne vært åtte år og hatt noen som bare holdt og holdt og holdt deg fast til du ikke lenger orket å kjempe i mot, noen som lot deg grine i timesvis uten å spørre hvorfor, noen som bar deg til sengs etterpå, pakket deg inn i myk dyne med rent sengetøy og susset deg på panna før du sovnet.

I stedet er man trettifem. Når livet blir for hardt, biter man bare tennene sammen, freser til sin egen unge og gråter stille i puta når alle andre sover.

27. januar, 2008

En kveld på Coop på Os

Filed under: Selvopplevde spor — Mimosa @ 2:25 pm

Han var som tatt ut av filmen om Ronja Røverdatter. Ja, de små, frekke skrukkefyrene, vet dere, som bor under bakken og som spytter ut klagende kommentarer så snart hverdagen blir forstyrret. Det var ansiktet hans som først fanget oppmerksomheten min, men det var måten han snakket på som senere skulle vise seg å være vanskelig å glemme.

(Ja, jeg hevder hardnakket at man heter «butikkdame» når man jobber på Coop på Os. Der er det nemlig krystallglass og skismurning og en liten luke for banktjenester og man kan ta kaffe fra kanna om man legger en femmer på det røde glasset og i mellomtida lusker butikkdama rundt og priser ned varer som går ut på dato. Jeg skulle dessuten gjerne gjengitt denne samtalen på dialekt, men innehar dessverre ikke evnen. Dere får legge på litt dølasleng når dere leser.)

– Jeg skulle jo hatt noe til middag, da, man må jo ha middag, middag, ja, jadajada, middag, hva syns du jeg skal ha til middag, da, Mari?

Mari tok på seg go’smilet og pekte på kyllingfiletene i frysedisken. Hun snakket varmt om kylling i ovnen sammen med litt løk og sopp og jeg tror hun var i ferd med å nevne fløte da hun ble avbrutt av skrukkeklagestemmen.

– Kylling, det er jo ikke mat en gang, det, kan jo ikke spise kylling til middag, nei, herlighet, det skulle tatt seg ut, enten får en spise kjøtt eller så får en spise fisk. Kylling!? Nei, det liker jeg ikke. Ikke kylling. Jeg må ha noe annet!

Mari hanker seg fort inn. Jeg mistenker at hun har snakket med gubbstruten før. Kan hende er han innom hver eneste ettermiddag? Kanskje de har denne samtalen hver bidige dag? Eller er dette en forestilling han setter opp kun i dag fordi jeg, den fremmede, har kommet inn? Mari beveger blikket noen centimeter lenger bort i frysedisken og foreslår osteschnitzel, men nei. Gubben er ikke særlig fornøyd.

– Varm ost? Hånei, osten, den skal være kald, den, og allerhelst skal den være brun også, men i alle fall kald og på brødskiva. Kald ost, hører du. Herregud, varm ost, det er jo helt vanvittig. De tuller liksom med alt nå. Jeg har aldri skjønt meg på dette med ost på pizza og i maten og inn i ovnen og ost overalt. Til og med i pølsene er det ost, nå, Mari, hæ?, hva sier du om det?

Butikkdame Marit trekker riktignok pusten for å avsløre sin mening om de grusomme ostepølsene, men kunne spart seg bryderiet.

– Og denne laksen som er pakket inn i små plastlommer, hva skal det forestille, da? Det er jo umulig å se at det har vært en fisk noen gang. Ikke vet vi hvor den kommer fra, heller, laksen, den kan være fra alle steder i hele verden, fra Brasil eller Nigeria eller overalt, det er neimen ikke godt å vite. Nei, man får holde seg til mat man vet hva er. Jeg gidder i alle fall ikke å sitte om kvelden og spise mat jeg ikke vet hva er, det er jeg for gammel til.

Det siste nærmest spyttet han ut mens han la en pakke Gilde karbonader i den røde handlekurven og gliste lurt til butikkdama som nå hadde gitt opp alt håp om toveiskommunikasjon. Karbonadene fikk selskap av to flasker pils, et kneippbrød og en marsipangris til halv pris på vei til kassa. Hun som sto der og ventet på å få slå inn varene fikk også høre skrukkemannens gode argumenter for og mot (mest mot!) og var veldig flink til å late som at hun ikke allerede hadde hørt alt han hadde sagt lenger inn i butikken. Ja, for Coop på Os er en veldig åpen og sånn passe liten butikk, og fnysende mannfolk i sin beste alder snakker ikke akkurat dempet og diskrét.

Så vandret han ut. Og hjem.

Jeg betalte for sjokolademelka mi, knegget så smått til butikkdame Marit som en slags takk for forestillingen før jeg forlot lokalet. Coop på Os. Det var da et bra sted, tross alt.

Mens jeg kjørte videre i vintermørket, tenkte jeg på skrukketrollet som satt hjemme med lunken pils og oppvarmede karbonader på kneippskive. Han hyttet nok med neven til Davy Wathne på tv’n og snøftet skjellsord mot skjermens mange kriminalserier, men inne i hjertet hans tror jeg det var en varm flekk. En liten og varm flekk som ble til et smil i speilet før han gikk og la seg – fordi han hadde snakket med henne i dag. Mari butikkdame. I dag også.

25. januar, 2008

O, the noice

Filed under: Sanselige skriblerier — Mimosa @ 6:16 pm

Det er lyd overalt. Vaskemaskinen høres ut som et fly som forlater rullebanen. Varmepumpas såkalt miljøvennlige susing minner mest om et militærhelikopter på tokt. Luftavfuktertingen i hjørnet hoster og rister og durer. To unger herjer høylydt med innholdet fra utkledningskista på barnerommet. Kommersielle liksom-pirater brøler fryktinngytende fra høyttalerne.

Og midt i alt dette sitter jeg. Jeg hører kun mine egne hjerteslag. De har en spesiell takt, en spesiell tone. I brystet mitt hamrer nemlig navnet ditt om igjen og om igjen – og om en halvtime er du her.

fire_heart_fdogk45100207110607.jpg

Der ute

Filed under: Selvopplevde spor — Mimosa @ 8:56 am

Jeg husker ikke helt hvor gammel jeg var da jeg skjønte at jeg var annerledes. Jeg kan ha vært åtte. Det spiller i grunnen liten rolle, for jeg husker veldig godt hvordan jeg skjønte det. Og det er det jeg vil fortelle om nå.

Da Mimosa var liten, bodde hun i blokk. I blokk var det godt å bo. Det var venner og voksne på alle kanter.

Nede bodde Karen, hun kunne man se barne-tv hos. Ja, for man hadde jo ikke tv selv, man var jo tross alt datter av pedagogisk korrekt lærermor. Karen ble slått med belte på rumpa om hun ikke hørte etter. Det var eksotisk og skummelt. Dessuten visste Karen mye om sex og snakket ofte om at hun skulle ligge med Luke. Husker dere Luke? Fra den western-serien som gikk på tv rundt 1980? 

Over oss bodde Edit. Hun var litt sheriff og var gammel allerede som førtiåring. Hun hadde skrukker i ansiktet og ruller i håret og var alltid hjemme om man hadde glemt nøkkelen eller om man bare lurte på hvem han fyren som hadde bråkt i oppgangen var. Edit hadde alltid oversikt. 

I fjerde etasje bodde de med hundene. Man ante ikke hva de het, for de hadde ikke navnet sitt hverken på postkassa eller på døra, men de hadde de to skjønneste, mykeste hundene – med blå tunger. Man kunne ringe på døra, høre små snøft fra hunder som ikke gadd bjeffe, så tok det en halv evighet før noen åpnet og det veltet ut en underlig lukt i oppgangen. I ventetiden raste hjertet avgårde som et høyhastighetstog, uvisst av hvilken årsak, for det skjedde aldri noe skummelt når døren åpnet seg. Det stakk bare et bustete hode ut, og før man fikk svelget turbohjertet ned fra halsen og formulert noe som helst, spurte de om man ville gå tur med hundene. Og det var jo det man ville.

Å gå tur med hundene innebar å bli dratt etter to gale, halsende blå tunger. Henge på, holde fast, le og rope litt, småløpe og hale og dra. Belønningen kom nemlig når runden var ferdig. Mot slutten av turen roet de seg alltid, disse blåtungede, og da kunne man falle ned på kne og motta kjærlighet. Pels mellom fingrene, pels i ansiktet, pels som luktet frisk luft. Lykkelige hundekropper som gnudde seg mot en sammenkrøket barneutgave av Mimosa.

 Jeg hvilte ofte panna langt inne i hundepelsen.
Det var varmt, levende, inkluderende.

Men det jeg skal snakke om, det jeg egentlig snakker om, det er å hvile panna mot vindusruta. Å bo i blokk, å høre lydene fra alle kanter; susing i rør, sus i vifta, små dunk i gulvet, ekko i oppgangen. Å bo rett over veien fra fotballbana, å se alle de andre ungene, viltre hyl, aggressive utbrudd, varme vennskap, fotball på gress og fotball på høstslaps og fotball på vintersnø. Å leve midt i verden, midt i livet, men likevel velge å stå utenfor. Med panna mot vindusruta.

Det var kaldt. Glasset var kaldt, hjertet var kaldt. Og brått visste man at dersom man døde akkurat nå, så betydde det ingenting. For verden ville gått videre. Edit ville trampet av gårde med treskotøfler, Karen ville onanert under dyna mens hun tenkte på Luke, Heidi og de andre ville øvd på straffespark helt til det ble så mørkt at de ikke så ballen lenger. Verden dreier seg ikke om meg, jeg har ingen plass i verden. Uten meg blir det bare luft der jeg har vært og alt annet går videre.

Der sto altså barndommens Mimosa og tenkte: Jeg er ikke en del av verden. Jeg er utenfor.

Litt senere fortalte jeg min beste venninne om dette, lot som om jeg trodde at alle hadde det slik, måtte sjekke om det kan hende var nettopp slik. Håpefullt og litt lattermildt bagatelliserte jeg følelsen, men fortalte modig om utenfor. Hun fniste og kalte meg gæren og fortsatte opptaket fra 10 i skuddet.

Jeg er ikke en del av verden. Jeg er utenfor.

Nå er jeg blitt voksen nok til å legge til: – Heldigvis.

24. januar, 2008

På en øde øy

Filed under: Suveren selvironi — Mimosa @ 7:53 pm

bc110.jpgbc110.jpgbc110.jpg 

På facebook (jada, jada, jeg vet!) fikk jeg nettopp en invitasjon (jada, sa jeg!) til å installere en applikasjon. Den handlet om å være på en øde øy. Om hvem man ville vært der sammen med. Det var søsteren min som på denne upersonlige måten fortalte meg at hun hadde kommet til  å velge meg til å være med på den øde øya, og det var vel den eneste grunnen til at fingeren denne gang ikke gikk direkte til ignore-knappen.

Jeg er av den lettlurte typen. For selvsagt kan man velge ubegrenset antall personer man kunne tenke seg å være på den øde øya sammen med, og aller helst bør man velge minst tjue. Jeg scanner gjennom vennelista mi (har man virkelig 180 venner, kan man spørre seg?) og markerer noen ytterst få. Svært, svært få av de jeg kaller venner kan jeg strengt tatt tenke meg å tilbringe mer enn et døgn på en øde øy sammen med.

Jeg er enten en særing eller så har jeg feil venner.

Jeg ville helst vært der alene, jeg. Bare meg og øya. Sol og hav og meg selv og tankene mine. Da kunne jeg gaulet og prompet og ult mot månen. Bare meg.

Hvem ville du vært på en øde øy med?

På egne ben

Filed under: Selvopplevde spor — Mimosa @ 6:35 pm

Nå skal jeg stå på egne ben. Dette kan virke paradoksalt på enkelte, tatt i betraktning at jeg for mindre enn to måneder siden lå som en klynkende klut med forstuede ankler og forstrukkede leddbånd, fullstendig ute av stand til å stå hverken på egne eller andres undersåtter. Men tiden er altså inne. Jeg tar av meg både sko og sokker og lukker øynene. Midt under fotsålen hever huden seg fra det kjølige gulvet, men jeg står likevel støtt. Hælen er godt plantet i parketten, og selv om følsomheten er noe nedsatt (fotpleieren har visst ikke vært hyppig besøkt i det siste) kan jeg tydelig kjenne at jeg står. Støtt. Jeg løfter tærne litt fra underlaget, strekker og løfter dem før jeg lar hver liten tåpute kysse gulvet forsiktig. Det kiler nesten. Jeg svaier litt, men smiler svakt siden jeg vet at det ikke er fare for å falle. Ikke nå.

Jeg har nemlig øvd. Trent. Jeg står på én fot når jeg pusser tennene, jeg. Det høres kanskje latterlig ut, men har du prøvd? Dagens utfordring, altså. Jeg har også en slags storkliknende positur når jeg vasker håret. Alt dette er med på å styrke balansen min. Den har aldri vært så god, balansen. Jeg har kontakt med underlaget, korrigerer alle bevegelser umiddelbart og føler meg i vater.

Pusten hjelper. Å puste med magen, det har vi vel alle hørt om. Endelig tør jeg å slippe den ut. Magen, altså. Den er ikke så mye mindre enn tidligere, men likevel føles den ufattelig mye lettere. Så slipper jeg den ut, da, og super inn luft. Oksygen. Det risler nedover innsiden av kroppen og blir til en lett og lys følelse rundt navleregionen. Jeg puster med magen.

Jada, jeg høres helt koko og alternativ ut. Men det er sant, altså. Jeg står støtt på egne ben, jeg føler meg balansert og jeg puster med magen. Nå er jeg klar for resten av livet. Det føles litt som om det er dette jeg har trent til i de siste årene, og at jeg nå står rett utenfor stadion og hører mumlingen og jubelen der inne. Jeg er så forventningsfull at det sitrer i meg når jeg tenker på det. Jeg har ligget i hardtrening og nå braker det løs.

Medaljen har jeg allerede fått, dog. Uavhengig av hvordan dette går, så har jeg fått medalje som er bare min. Den skinner og lyser sånn når jeg lukker øynene om kvelden at jeg knapt får sove.

Modige Mimosas medalje.

23. januar, 2008

Når alle lamper lyser tomt

Filed under: Trening — Mimosa @ 1:41 am

Først var det bare et irriterende oransje skjær i høstmørket. Litt utenfor synsvinkelen, smått oppmerksomhetstiltrekkende uten å skrike eller rope. Det er tomt, lyste det. Fyll på mer, nå. Makan til mas.

Man klarer seg jo uten vindusspylervæske. Som så mye annet. Man klarer seg uten. Det er bare et behagelig luksustillegg, ikke en livsnødvendighet. Så man klarer seg. Man tenker sjelden over at noe mangler, faktisk, for litt ullent syn på livet kan være greit å ha. Det er bare det svake oransje blaffet i kveldsmørket som fortsatt fungerer som en slags påminnelse. Litt irriterende, det der. Dét og at et par grå katter måtte bøte med livet underveis, men pyttsann, verden er da vel full av slike? Man kan ikke svinge utenom alt, heller.

Så lyste den neste. Omtrent samtidig som frosten begynte å bite i kinnene, fant altså neste lampe det for godt å lyse. Oransje den også. Den var frustrerende riktig plassert, rett nedenfor nesa, helt umulig å ignorere. Det er jo nesten trafikkfarlig, tar du deg i å tenke, å ha slike varsellamper i biler. De burde da virkelig la folk konsentrere seg om det som skjer rundt bilen i stedet for å bli blendet av oransje? Man hiver etter pusten, bruker bensindampen for alt den er verdt, oppdager at man faktisk kommer seg fram helt uten drivstoff. Sakte, men dog. Dette skulle folk ha visst! Det hoster og hopper og harker, men det går. Bit tenna sammen, så går det. Ikke tenk. Ikke stopp. Bare fortsett.

Nå hiver jeg etter pusten og flerrer lommeboka åpen med den ene hånda. Ikke en eneste mynt. Ikke knitrende sedler.  Tiden er visst kommet for å finne på noe. Det lyser nemlig rødt også nå. Fare. Stopp. Nå. Jeg har ikke ork! Jeg har ikke overskudd! At folk kan be meg om sånt, jeg har da mer enn nok med å holde denne kjerra i gang? Dessuten har jeg ikke midlene til å gjøre noe med dem, alle disse varsellampene, så jeg det beste for alle parter er at jeg bare fortsetter. Det knirker, det knaker, innimellom uler det, men jeg har ikke tid, sier jeg jo, jeg kan ikke stoppe.

Jeg klikker på fjernlyset, tramper gasspedalen i gulvet og durer inn i nattemørket. Og alle lamper lyser tomt.

Eat shit, Arnold

Filed under: Sanselige skriblerier — Mimosa @ 1:04 am

.. og ut av skyggene kommer hun, litt lettere til beins, litt lengre hår, øynene litt mer åpne, smilet litt mer ærlig. Hun slenger føttene opp på bordet, nikker gjenkjennende og bestemmer seg for å bli en stund.

I’m back.

Det er MIN replikk nå.

Blogg på WordPress.com.