Det nærmer seg

Det nærmer seg jul. Joda, hør nå. Det nærmer seg faktisk jul. Jeg har planlagt hvem som skal være julenisse hos oss, jeg har tenkt på hvilket tre vi kan ha utelys i og jeg tror til og med at jeg innerst inne har valgt julekjole til jentungen.

Grisene fetes opp til jul. For at de skal få et kort og lykkelig liv, som ender i fordervelse og stekeovn.

Jeg skal gjøre det motsatte. Jeg skal slankes. Jeg skal jules opp, psykes ned, piskes, belønnes og ganske sikkert oppleve fjorten knalltøffe uker. Jeg vil nemlig ha et langt og lykkelig liv. Det skal ende i en lenestol, en god og slitt lenestol med Sudoku på den ene siden, tre halvleste bøker på den andre og en god jazzplate sigende gjennom luften. Ønsk meg lykke til.

Hvordan lukter høsten?

Myagi spør i en kommentar om det ikke lukter gress om kvelden lenger, og hentyder ganske brennsikkert til stillheten på bloggen her de siste ukene.

.

Det lukter ikke gress lenger.
Vet dere hva det lukter?
Det lukter høst.

.

Jeg har ingen annen forklaring. Når jeg står på terassen om kvelden og titter opp på lette skyer som svisjer forbi månen på den helsvarte himmelen, da tar jeg dype magadrag av kveldslufta – som ikke lenger lukter gress.

.

Den lukter slåball. Slåball helt til man ikke ser ballen lenger og så noen minutter til med lattermild flauhet bare for å få være i nærheten av han alle forguder litt til.

Det lukter teaterøvelse. Hjem fra teaterøvelse med gråt og glis i stemmen, først en hel flokk, deretter færre og færre til man blir stående under et gatelys med akkurat den ene.

Det lukter fuktig ullgenser. Hvit ullgenser med fletter som man borer nesen mot mens man ønsker at kvelden aldri tar slutt.

Det lukter regn og vedfyring og kjølig forventning, det lukter to blå uventede streker og ukonsentrerte uker, det lukter kakao og pledd og hyttetur på fjellet.

.

For meg er det høsten som er starten på det nye året. Sånn var det da jeg gikk på skolen, og sånn føler jeg det fortsatt. Jeg står på startstreken. Det er nesten som idrettsdag. Jeg avskyr konseptet, men klarer ikke la være å bli bitt av konkurranseinstinktet likevel. Hver eneste høst. Jeg nyter, drømmer, planlegger. Det lukter kan hende ikke gress lenger, men jeg er i gang. Nå er jeg i gang.

.

Hva lukter din høst?