Jeg har lovet å skrive et innlegg om Konger. Kongene blant oss. De som får oss andre til å virke som små fireåringer, de som eier sin egen lille verden, de som står urokkelig på egne bein.
– Men det er vanskelig. De lar seg liksom ikke fange med ord, Kongene. De er uangripelige og tilsynelatende usårbare. Så til alle dere Konger der ute: Jeg lover at jeg skal prøve igjen. I mellomtiden får dere vise meg at jeg har rett. At jeg har bittelittegranne rett når jeg innerst inne tror at til og med Konger kan være redde, små kaniner. Når mørket har falt, hoffet har forlatt rommet og lyden av egne trinn virker som noe fremmed – da tror jeg at til og med Konger kan befinne seg skjelvende i et hjørne av seg selv.
Tar jeg feil?
Duften av gress om kvelden 