Å eldes

Det er mange som snakker om å eldes med stil. Jeg er ikke så opptatt av stil, jeg. Jeg er mer opptatt av at jeg eldes.

Nå for tiden er jeg spesielt opptatt av det fordi det nærmer seg. Hvert år på denne tiden blir jeg yr og forventningsfull, jeg planlegger kakepynt og kikker på vakre blomster i butikkene og skriver ønskelister. Sånn har jeg vært siden jeg var åtte, tror jeg. I år blir jeg ikke åtte. Jeg blir et helt meningsløst, tilfeldig tall som av en eller annen grunn får meg til å tenke at jeg er gammel.Voksen. Gammel. Moden. Nærmere førti enn ungdom. Ingen vei tilbake. Blindvei.

Jeg har aldri levd med stil, så hvorfor skulle jeg eldes med stil? Jeg snubler meg gjennom livet, jeg, alltid noen minutter for sent ute, alltid med svetten silende, alltid med litt for høy latter, litt for voldsomme fakter, litt for lite viljestyrke og alt for mange følelser. Jeg er jo fortsatt meg, selv om en bursdag til passeres. Det er bare noe med denne bursdagen som gjør meg … uvel.

Inni meg er jeg jo fortsatt åtte. Inni meg er jeg åtte år, jeg sparer til fletter og skriver lister som denne:

• Skjokoladekake med dobbel oppskrift fyll. Husk sølvkuler til pynt!
• Bare jenter tillatt
• Ønsker meg: Radiostyrt bil, dagbok med liten hengelås, kasettspiller
• Husk å blås opp bare de røde og rosa ballongene. Henge i taklampa.
• Stryke skjørtet og føne håret bakover i en bulk ved ørene (sånn som Kristin)