Duften av gress om kvelden

3. juni, 2007

Det snødde tett

Filed under: Selvopplevde spor — Mimosa @ 4:21 pm

Det snødde tett, og de lyse timene gikk mot slutten. Hun sto på en velkjent tram og så utover landskapet med åsen som bakteppe. Langt der borte så hun en langbent skikkelse nærme seg med stive, men sterke steg. Det sølvgrå håret stakk stritt fram fra under en gammel strikkelue og midt mellom de store, buskete øyenbrynene visste hun at det var en dyp fure av konsentrasjon. Ingen smilerynker. Ikke nå. 

På ryggen bar han et juletre. Snøen knirket klagende under føttene hans, og hun ventet i spenning på å se treet på nært hold. Hadde han klart å velge et litt mindre et i år? Eller ville han, som vanlig, komme hjem med et tre som rakk helt til topps i stua, og vel så det..? Hun humret lavt der hun sto. Nå kom han hjem med juletreet – nok en gang. Hun elsket jula. Hun elsket jula, og hun elsket ham. Sånn hadde det visst alltid vært.

For mange år siden hadde livet og jula sett annerledes ut. De bodde i byen. Utstillingsvinduer, trikkeskinner og en liten nisse på stuebordet var alt de tok seg tid til. De var omringet av burde og må og himmel, nå har vi glemt. De strevde for å få endene til å møtes – og møttes visst sjelden selv også. Ikke slike gode møter. De lengtet til bedre tider – med bedre tid. I ettertid innså de at de allerede da hadde vært lykkelige.

Snøen la seg pent over alle hemmeligheter, alle tokter av gråt og raseri, alle kvelder de hadde gått til sengs i hvert sitt rom. Innerst inne hadde de jo elsket hverandre hele tiden. Rundt om i stua sto det bilder. Bilder av et liv – av avkom og avkoms avkom. Tiden gikk. Og nå kom han hjem med juletreet igjen.
«Hæ,» sa han selvsikkert og spøkefullt da han kom nært nok til å høres. «Hæ, hva» sa hun tilbake og smilte kjent. Han strøk hånda over sin egen panne og plasserte et kyss på hennes. «Aller mest,» sa han og nikket. «Aller heldigst,» svarte hun, og tok ham i hånda i det de gikk over terskelen.

1 kommentar »

  1. *sukk*

    Tenk at jeg skulle finne så mange ord, puttet så nydelig sammen til rørende fortellinger, og det beste av alt – at det var dine!

    Kommentar av larvis — 14. juni, 2007 @ 9:59 pm


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggere liker dette: