Jeg vet ikke hva det er som gjør det. Eller jo, det vet jeg jo. Fødsler gjør det. Hver gang noen i min nærhet skal føde, blir jeg helt, komplett koko. Min nærhet er ganske stor, skal jeg si dere. Det er søstre og tanter og fetteres samboere og folk man bare kjenner fra nett. Venners venner føder, naboer føder, sjefer føder.
Det er akkurat det som er det rare. For alle føder jo. (Jada, jeg er selvsagt klar over at det er en viss forskjell mellom kjønnene her, og at ikke en gang alle kvinner føder, men la oss for guds skyld ikke gå inn i språklige diskusjoner akkurat nå.) Alle føder. Det er den naturligste ting i verden. Å bringe generasjonene videre, å bringe liv til verden, å la kroppen presse ut et nytt barn. Likevel går jeg rett i baret hver eneste gang. Jeg får sommerfugler i magen, maur i bena, livmorvondt, pustebesvær, søvnproblemer og ikke minst blir jeg svært, svært sippete.
Det første bildet – ja, for nå til dags får man jo bilde tilsendt umiddelbart etter at noen har ankommet denne digitale verdenen – får meg til å grine. Meldingen om den første rien og den siste bilturen uten baby og dagen etter når man hører små babygrynt for sitt indre øre og man husker luktene og sukker lykkelig og alt er bare helt, helt vidunderlig.
Og neida! Jeg har ikke glemt. Jeg husker hvordan det er å presse ut verdens største vannmelon gjennom et sted på kroppen som strengt tatt ikke er egnet for slikt. Jeg husker hvordan det er å snu seg i senga og kjenne den varme flommen av blod som plutselig fører til at man må skifte både undertøy og sengetøy. Jeg husker faktisk såre brystvorter og søvnløse netter med igle på puppene også.
Men best av alt husker jeg øyeblikkene. De øyeblikkene man vet at man ikke får oppleve så mange ganger i livet.
Øyeblikket da man innser at kroppen har tatt styringa. Man må bare la seg lede, la seg flyte og rive og rokke og raute.
Øyeblikket da man tror at man skal dø. Man får panikkpust og ser ingen utvei før man endelig får en konkret oppgave og lov til å leve igjen: Press!
Øyeblikket da noe skvulper ut som en varm laks, da vondtene øyeblikkelig er borte og man bare er ubeskrivelig lettet og lattermild.
Og øyeblikket da man skjønner at den laksen er en baby. Din baby. Min. Et menneskebarn som ligger og glipper med svarte, smale øyne og som ikke har annet valg enn å vente på at verden skal være god. Når man møter det blikket for første gang, vet man at man så lite vet. Det er det beste øyeblikket – og den naturligste ting i verden.
Duften av gress om kvelden 
