Duften av gress om kvelden

20. juni, 2007

Takk, Bertrand

Filed under: Sanselige skriblerier — Mimosa @ 8:34 pm

Noen ganger lager jeg ord. Da kaller jeg meg ordmor. Andre ganger samler jeg på ord. Enkelte sammensetninger av ord treffer meg så midt i solar plexus at de aldri lar seg gjemme i et minnealbum. I dag vil jeg dele en slik setning med dere.

«Og du dør så langsomt at du tror du lever»

Det var Bertrand Besigye som satte disse ordene sammen. En hel diktsamling skrev han, den gangen jeg var student og ordsulten. Jeg spiste og drakk alle diktene hans, men femten år senere er det altså tittelen som lever i meg.

«Og du dør så langsomt at du tror du lever»
Melankoli. Ettertanke. Resignasjon. Realitetsorientering. Kall det hva pokker du vil, men det er en inni helvete bra setning. Så takk, Bertrand. Du har satt spor.

18. juni, 2007

Fortidsminneforeningen

Filed under: Selvopplevde spor — Mimosa @ 12:56 am

«Ingenting blir noen gang som før

og før kommer aldri mer igjen»

 – Det synger Bjørn Eidsvåg. Og jeg. Ja, jeg synger det jeg også, nesten hver eneste dag på vei til jobben. For Før raser forbi hele tiden, mens Bjørn stadig er i CD-spilleren min. Det høres så trist og sentimentalt ut, men er det virkelig det? Hvorfor skal vi klamre oss til denne Før? Er det ikke godt at ting er forbikjørt, nedgravd og borte? Da har man blanke ark til enhver tid. Fargestiftene får du stå for sjøl.

Jeg er en sånn som ofte forsøker meg på mental moonwalk. Altså å gå tilbake i tiden samtidig som jeg skaper illusjonen om at jeg beveger meg framover. Jeg mislykkes som regel, det skal sies. Ja, gjerne i begge deler på en gang. Ikke klarer jeg å gå tilbake i tid og ikke beveger jeg meg troverdig i riktig retning. Stillstand, kaller vi det. Sentimental stillstand.

Jeg hører på musikk fra den gang da. Fra Før. Jeg ser på bilder og tenker på hvor blide vi var Før og hvor mye sol det var og ikke minst hvor unge vi så ut. Tilnærmet pene, Før. Jeg luller meg inn i et pledd av Før og nynner og smiler mens sola går ned og sigarettrøyken siver ettertenksomt over terassen. Dette er stillstanden jeg snakker om. Ikke en bris av tiltakslyst, ikke så mye som en bølge av morgendag. Og så kritiserer jeg meg selv. Før har ingen verdi. Det er nå! Det er nå som er nå og i morgen må planlegges og hele fremtiden i andres hender og ta tida tilbake og la karusellen snurre og snurre mens den syke musikken spiller fra høyttalerne over de duvende plastikkhestene.

Men kan det være at man innimellom har bruk for Før? At stillstand noen ganger er nødvendig? Gudene skal vite at det går fort nok, alt det andre. Dag for dag, år for år. Framover, stadig framover. Man har jo intet annet sted å gå. Sånn bortsett fra å tusle ut, tenne seg en røyk og nyte den korte pausen mens Før nynner i bakgrunnen.

16. juni, 2007

Absolutt gehør

Filed under: Sanselige skriblerier — Mimosa @ 10:51 pm

Dine akkorder lød i moll denne dagen

Med rolig jazz inntok jeg degblues.jpg

Overtok deg

Lekte meg oppover skalaen

og forsøkte å snu en trend

Du fulgte meg med øynene og fingertuppene

Noe motvillig

men sanselig, sakte, syngende

Vi fant tonen

og gjorde den til vår egen

Sugende blues med sentimentale grep

Du lot deg til slutt rive med

Og strengene dine ristet

Som den naturligste ting i verden

Filed under: Sanselige skriblerier — Mimosa @ 10:35 pm

babyfot.jpg

Jeg vet ikke hva det er som gjør det. Eller jo, det vet jeg jo. Fødsler gjør det. Hver gang noen i min nærhet skal føde, blir jeg helt, komplett koko. Min nærhet er ganske stor, skal jeg si dere. Det er søstre og tanter og fetteres samboere og folk man bare kjenner fra nett. Venners venner føder, naboer føder, sjefer føder.

Det er akkurat det som er det rare. For alle føder jo. (Jada, jeg er selvsagt klar over at det er en viss forskjell mellom kjønnene her, og at ikke en gang alle kvinner føder, men la oss for guds skyld ikke gå inn i språklige diskusjoner akkurat nå.) Alle føder. Det er den naturligste ting i verden. Å bringe generasjonene videre, å bringe liv til verden, å la kroppen presse ut et nytt barn. Likevel går jeg rett i baret hver eneste gang. Jeg får sommerfugler i magen, maur i bena, livmorvondt, pustebesvær, søvnproblemer og ikke minst blir jeg svært, svært sippete.

Det første bildet – ja, for nå til dags får man jo bilde tilsendt umiddelbart etter at noen har ankommet denne digitale verdenen – får meg til å grine. Meldingen om den første rien og den siste bilturen uten baby og dagen etter når man hører små babygrynt for sitt indre øre og man husker luktene og sukker lykkelig og alt er bare helt, helt vidunderlig.

Og neida! Jeg har ikke glemt. Jeg husker hvordan det er å presse ut verdens største vannmelon gjennom et sted på kroppen som strengt tatt ikke er egnet for slikt. Jeg husker hvordan det er å snu seg i senga og kjenne den varme flommen av blod som plutselig fører til at man må skifte både undertøy og sengetøy. Jeg husker faktisk såre brystvorter og søvnløse netter med igle på puppene også.

Men best av alt husker jeg øyeblikkene. De øyeblikkene man vet at man ikke får oppleve så mange ganger i livet.

Øyeblikket da man innser at kroppen har tatt styringa. Man må bare la seg lede, la seg flyte og rive og rokke og raute.

Øyeblikket da man tror at man skal dø. Man får panikkpust og ser ingen utvei før man endelig får en konkret oppgave og lov til å leve igjen: Press!

Øyeblikket da noe skvulper ut som en varm laks, da vondtene øyeblikkelig er borte og man bare er ubeskrivelig lettet og lattermild.

Og øyeblikket da man skjønner at den laksen er en baby. Din baby. Min. Et menneskebarn som ligger og glipper med svarte, smale øyne og som ikke har annet valg enn å vente på at verden skal være god. Når man møter det blikket for første gang, vet man at man så lite vet. Det er det beste øyeblikket – og den naturligste ting i verden.

3. juni, 2007

Det snødde tett

Filed under: Selvopplevde spor — Mimosa @ 4:21 pm

Det snødde tett, og de lyse timene gikk mot slutten. Hun sto på en velkjent tram og så utover landskapet med åsen som bakteppe. Langt der borte så hun en langbent skikkelse nærme seg med stive, men sterke steg. Det sølvgrå håret stakk stritt fram fra under en gammel strikkelue og midt mellom de store, buskete øyenbrynene visste hun at det var en dyp fure av konsentrasjon. Ingen smilerynker. Ikke nå. 

På ryggen bar han et juletre. Snøen knirket klagende under føttene hans, og hun ventet i spenning på å se treet på nært hold. Hadde han klart å velge et litt mindre et i år? Eller ville han, som vanlig, komme hjem med et tre som rakk helt til topps i stua, og vel så det..? Hun humret lavt der hun sto. Nå kom han hjem med juletreet – nok en gang. Hun elsket jula. Hun elsket jula, og hun elsket ham. Sånn hadde det visst alltid vært.

For mange år siden hadde livet og jula sett annerledes ut. De bodde i byen. Utstillingsvinduer, trikkeskinner og en liten nisse på stuebordet var alt de tok seg tid til. De var omringet av burde og må og himmel, nå har vi glemt. De strevde for å få endene til å møtes – og møttes visst sjelden selv også. Ikke slike gode møter. De lengtet til bedre tider – med bedre tid. I ettertid innså de at de allerede da hadde vært lykkelige.

Snøen la seg pent over alle hemmeligheter, alle tokter av gråt og raseri, alle kvelder de hadde gått til sengs i hvert sitt rom. Innerst inne hadde de jo elsket hverandre hele tiden. Rundt om i stua sto det bilder. Bilder av et liv – av avkom og avkoms avkom. Tiden gikk. Og nå kom han hjem med juletreet igjen.
«Hæ,» sa han selvsikkert og spøkefullt da han kom nært nok til å høres. «Hæ, hva» sa hun tilbake og smilte kjent. Han strøk hånda over sin egen panne og plasserte et kyss på hennes. «Aller mest,» sa han og nikket. «Aller heldigst,» svarte hun, og tok ham i hånda i det de gikk over terskelen.

Det er på tide

Filed under: Sanselige skriblerier — Mimosa @ 9:20 am

gress

 

Det er sommer. Om kvelden sitter jeg på terassen og lukker øynene. Da siger duften av gress inn over meg. Det blir grønt i nesen, i hodet, bak øynene, gresset inntar sanseapparatet mitt og overtar kroppen min. Jeg svømmer i gress, duver i gress, hviler i det myke og lett stikkende. Jeg puster med magen og kjenner skuldrene senke seg helt. Varmen jeg har samlet på hele dagen begynner å slippe taket, og det kjennes ut som om det damper av meg. Gressdamp. Varm, grønn gressdamp.

På denne tiden tar mange av de andre ferie fra ordene. Ferie fra nettet. Ferie fra seg selv? Jeg har tenkt å gjøre det omvendte. Nå er det på tide.

Blogg på WordPress.com.