Duften av gress om kvelden

9. februar, 2008

Rett hjem

Filed under: Suveren selvironi — Mimosa @ 3:44 pm
Reklamer

Solskinnstrall

Filed under: Sanselige skriblerier — Mimosa @ 10:35 am

87052462.jpg

 Nå skinner sola i vinduskarmen
og stikker små syler av lys inn i øynene mine
Sår i hjernen
og blodet renner ned halsens bakvegg som tykk, illeluktende sirup
Jeg krymper meg
Kompakt skam og aggresjon

Kom og hold meg
Trekk for gardinene, pakk meg inn i pledd og smør meg inn med balsam
Gi meg evig natt og hele deg

7. februar, 2008

Fortapt, fordømt, forelsket

Filed under: Selvopplevde spor — Mimosa @ 9:39 pm

396828672_60d6545a71.jpg

Nå er de her.

Jeg var ute i helt andre ærend. Småstressa, mentalt fokusert, ikke tilsnakkendes. Likevel hørte jeg dem rope. Så gjenskinnet av dem gjennom vinduer, mellom ettermiddagskunder, over kjøpesentergulv. Lilla og gule, forræderiske og høylydte. Sjokoladeegg i kartong.

Det er lenge til påske. Det er mange kalorier i ett jævla egg. Tohundre, for å være nøyaktig. Det er helt usannsynlig at jeg klarer å holde meg unna. Det er også helt latterlig å tro at jeg klarer å dele en kartong med noen – noen gang. Fire egg er akkurat passe. Det første er pur gjensynsglede. Det andre er nytelse. Det tredje er litt stahet. Deretter kommer en pause før man triumferende har plass til det siste.

Nå er de her. Jeg er fortapt, fordømt og forelsket. For faen.

5. februar, 2008

Filed under: Sanselige skriblerier — Mimosa @ 3:47 pm

goosebumps1.jpg

Du nusser nesa mi
så talen blir nummen
og hjertet blir hodeløst

De varmeste hendene
dine
(mine nå)
varsom berøring vekker meg

Hver eneste hudløse celle
står på tå
strekker nakken
lengter

Kom snart igjen

Tiddelibom, my ass

Filed under: Suveren selvironi — Mimosa @ 3:10 pm

nesnydd.jpg

Det snør, det snør.
Beklager, det må faktisk bare ut et sted selv om jeg egentlig aldri blogger om været. For det snør og snør og Egner-stemmen inni hodet mitt tar aldri fri.

Tiddelibom, liksom.

Jeg er alene, jeg. Står på egne bein. Har ikke værgudene fått med seg det? Jeg syns de kunne la meg være i fred. For all del, jeg har to stykk menneskebarn som gjerne hjelper til med rød og grønn plastikkspade. De ruller og sparker og spar og lager kaos og hele tiden snør og snør og snør det. Og det er jeg som må måke. Ingen snøfresende teknofrik eller måkende muskelbunt. Bare jeg og den jævla snøen. Ja, og de to føromtalte ungene, selvsagt, med sine ekstremt gode intensjoner og dårlige måke-evner.

Jeg er så lykkelig for å bo alene.
Jeg er så lykkelig for å bo alene nederst i en liten bakke.
Jeg er så lykkelig for å bo alene med bil og unger og snø, snø, snø.

Jeg tror i grunnen bare jeg blir hjemme i dag, jeg, så kan verden klare seg selv.

Tiddelibom.

3. februar, 2008

Den naturligste ting i verden, del II

Filed under: Selvopplevde spor — Mimosa @ 11:43 am

snowzen.jpg

Jeg har skrevet om fødsler. Om hvordan kroppen og hodet og sjelen min lar seg rive med av at noen blir født – dette helt naturlige, hverdagslige, store og ufattelige.

Nå skulle jeg skrive om døden. Om alt den gjør med meg, døden, når den tramper gjennom nysnøen med store, svarte støvler. Om hvordan den river i strengen som går gjennom hjertet og magen, om hvordan den ikke viser nåde, ikke rettferdighet, om hvordan den slår ned som lyn midt i lørdagen eller søndagen eller hvilken som helst annen dag.

Men jeg klarer ikke.

Alt jeg klarer, er å gråte store, sakte tårer som smaker salt mens jeg hører hvordan verden går videre der ute. Barnelatter, rusende biler, joviale naboer som roper over snøtunge busker. De aner ikke at nettopp i dag må en mamma forklare storebror at lillebror ikke kunne leve. De aner ikke at nettopp i dag skal en pappa hyle i sinne når mørket kommer. De aner ikke at nettopp i dag var det du som tapte kampen.

Og døden, den tramper ufortrødent videre med snø til frakkekanten.

Måtte bare våren komme snart.

1. februar, 2008

Himmelsk korrekturlakk

Filed under: Selvopplevde spor — Mimosa @ 7:41 pm

nps_frotsted_branches.jpg

Vi visste ikke helt hvor vi skulle, vi visste bare at vi ville vekk. Vekk fra det grå, litt tunge, slitsomme. Vekk fra rutinene, vekk fra alle menneskene, vekk fra oss selv, kanskje? Vi satte oss i bilen uten forventninger om hva vi skulle komme til. Det var mer viktig å reise fra. Ull under og ull over, votter og lue og et litt innbitt drag rundt munnen. Ut på tur, jada. Men sur.

På glatt føre styrte du bilen sikkert og bestemt. Svingete og bratt, stadig oppover. Inn i selve skylaget, inn i bomullen, omgitt av grått. Jeg fikk en ufattelig trang til å gå ut av bilen og forsøke å ta på dette ulne, rare, men har dessverre blitt voksen nok til å vite at det ikke kan kjennes. Ikke smakes. Ikke tas på.

 Og plutselig var vi gjennom. Over. Tusen skarpe solstråler traff meg på én gang, bomullen lå som et teppe under oss og vi hadde ankommet en helt ny verden. Hvem ante..?

Som i svime slamret vi igjen bildørene bak oss og tok beina fatt mens vi smilte overrasket og undrende til den gnistrende snøen, til den frostblåe himmelen, til hverandre. Det knitret da vi gikk og tosomheten fikk magen til å gjøre et rundkast. Jeg måtte bare le. Snart nå, snart kom latteren. Jeg så på deg med skjemt i blikket, du oppfattet stemningen og stoppet opp, klar til å besvare utfordringen. En stor, isete snøklump ble offeret. Du løftet den opp, småjogget med den, fant den bratteste bakken og kastet den utfor. Jeg hadde ufattelig lyst til å kaste meg etter, men lot bare latteren unnslippe. De trillet nedover, kast i kast, latteren min og snøklumpen din.

De sier at himmelen alltid er blå, der oppe. Nå vet jeg. Joda, det er sant. Der oppe er det alltid blått og lyst og fullt av latter. Jeg gleder meg allerede til å gå dit igjen – med deg.

31. januar, 2008

Ingen kommentar

Filed under: Trening — Mimosa @ 10:46 pm

Jeg vil leve kommentarløst.
Dette er en test.

PS: Dette betyr altså bare at jeg for tiden har fjernet muligheten for å legge igjen kommentarer på denne bloggen. Jeg setter akkurat like stor pris på at dere leser likevel. Og skrive, det skal jeg. Jeg må bare venne meg til å skrive uten disse konstante tilbakemeldingene. Jeg ligger i hardtrening.

30. januar, 2008

Nanny 911

Filed under: Sanselige skriblerier — Mimosa @ 11:49 am

ist2_3133782_young_boy_asleep_in_bed.jpg

Den som kunne vært åtte år og slått alle som ser på en med feil blikk.

Den som kunne vært åtte år og ropt med skingrestemme når magevondten tar overhånd.

Den som kunne vært åtte år og slengt ut skjellsord når man ikke skjønner hva som skjer.

Den som kunne vært åtte år og hatt noen som bare holdt og holdt og holdt deg fast til du ikke lenger orket å kjempe i mot, noen som lot deg grine i timesvis uten å spørre hvorfor, noen som bar deg til sengs etterpå, pakket deg inn i myk dyne med rent sengetøy og susset deg på panna før du sovnet.

I stedet er man trettifem. Når livet blir for hardt, biter man bare tennene sammen, freser til sin egen unge og gråter stille i puta når alle andre sover.

27. januar, 2008

En kveld på Coop på Os

Filed under: Selvopplevde spor — Mimosa @ 2:25 pm

Han var som tatt ut av filmen om Ronja Røverdatter. Ja, de små, frekke skrukkefyrene, vet dere, som bor under bakken og som spytter ut klagende kommentarer så snart hverdagen blir forstyrret. Det var ansiktet hans som først fanget oppmerksomheten min, men det var måten han snakket på som senere skulle vise seg å være vanskelig å glemme.

(Ja, jeg hevder hardnakket at man heter «butikkdame» når man jobber på Coop på Os. Der er det nemlig krystallglass og skismurning og en liten luke for banktjenester og man kan ta kaffe fra kanna om man legger en femmer på det røde glasset og i mellomtida lusker butikkdama rundt og priser ned varer som går ut på dato. Jeg skulle dessuten gjerne gjengitt denne samtalen på dialekt, men innehar dessverre ikke evnen. Dere får legge på litt dølasleng når dere leser.)

– Jeg skulle jo hatt noe til middag, da, man må jo ha middag, middag, ja, jadajada, middag, hva syns du jeg skal ha til middag, da, Mari?

Mari tok på seg go’smilet og pekte på kyllingfiletene i frysedisken. Hun snakket varmt om kylling i ovnen sammen med litt løk og sopp og jeg tror hun var i ferd med å nevne fløte da hun ble avbrutt av skrukkeklagestemmen.

– Kylling, det er jo ikke mat en gang, det, kan jo ikke spise kylling til middag, nei, herlighet, det skulle tatt seg ut, enten får en spise kjøtt eller så får en spise fisk. Kylling!? Nei, det liker jeg ikke. Ikke kylling. Jeg må ha noe annet!

Mari hanker seg fort inn. Jeg mistenker at hun har snakket med gubbstruten før. Kan hende er han innom hver eneste ettermiddag? Kanskje de har denne samtalen hver bidige dag? Eller er dette en forestilling han setter opp kun i dag fordi jeg, den fremmede, har kommet inn? Mari beveger blikket noen centimeter lenger bort i frysedisken og foreslår osteschnitzel, men nei. Gubben er ikke særlig fornøyd.

– Varm ost? Hånei, osten, den skal være kald, den, og allerhelst skal den være brun også, men i alle fall kald og på brødskiva. Kald ost, hører du. Herregud, varm ost, det er jo helt vanvittig. De tuller liksom med alt nå. Jeg har aldri skjønt meg på dette med ost på pizza og i maten og inn i ovnen og ost overalt. Til og med i pølsene er det ost, nå, Mari, hæ?, hva sier du om det?

Butikkdame Marit trekker riktignok pusten for å avsløre sin mening om de grusomme ostepølsene, men kunne spart seg bryderiet.

– Og denne laksen som er pakket inn i små plastlommer, hva skal det forestille, da? Det er jo umulig å se at det har vært en fisk noen gang. Ikke vet vi hvor den kommer fra, heller, laksen, den kan være fra alle steder i hele verden, fra Brasil eller Nigeria eller overalt, det er neimen ikke godt å vite. Nei, man får holde seg til mat man vet hva er. Jeg gidder i alle fall ikke å sitte om kvelden og spise mat jeg ikke vet hva er, det er jeg for gammel til.

Det siste nærmest spyttet han ut mens han la en pakke Gilde karbonader i den røde handlekurven og gliste lurt til butikkdama som nå hadde gitt opp alt håp om toveiskommunikasjon. Karbonadene fikk selskap av to flasker pils, et kneippbrød og en marsipangris til halv pris på vei til kassa. Hun som sto der og ventet på å få slå inn varene fikk også høre skrukkemannens gode argumenter for og mot (mest mot!) og var veldig flink til å late som at hun ikke allerede hadde hørt alt han hadde sagt lenger inn i butikken. Ja, for Coop på Os er en veldig åpen og sånn passe liten butikk, og fnysende mannfolk i sin beste alder snakker ikke akkurat dempet og diskrét.

Så vandret han ut. Og hjem.

Jeg betalte for sjokolademelka mi, knegget så smått til butikkdame Marit som en slags takk for forestillingen før jeg forlot lokalet. Coop på Os. Det var da et bra sted, tross alt.

Mens jeg kjørte videre i vintermørket, tenkte jeg på skrukketrollet som satt hjemme med lunken pils og oppvarmede karbonader på kneippskive. Han hyttet nok med neven til Davy Wathne på tv’n og snøftet skjellsord mot skjermens mange kriminalserier, men inne i hjertet hans tror jeg det var en varm flekk. En liten og varm flekk som ble til et smil i speilet før han gikk og la seg – fordi han hadde snakket med henne i dag. Mari butikkdame. I dag også.

Older Posts »

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.